Ikke skue hunden på håret!

I denne boken på 156 knappe sider står menneskelige outsidere i sentrum.
Høytleseren på 6.27-toget arbeider på en resirkuleringsfabrikk for papir. Han har såvidt to venner, begge langt fra A4-format. Ett eller annet sted i samme byen, vansmekter en jevnaldrende dame som toalettvakt på et større kjøpesenter. Alle fire lever et grått og utmattende liv, men reddes av en spesiell kjærlighet for det skrevne ord og bøkene.
Boken til Jean-Paul Didierlaurent skriver seg inn i en liste av franske romaner som tar for seg samme tema: et fellesskap av slitere, og deres hemmelige hager bundet til litteratur, filosofi eller andre kunstarter. Jeg tenker særlig på Anna Gavalda og Muriel Barbery. Didierlaurent ville jeg plassere mellom de to. Tonen hans er mindre krevende og intellektualisert enn hos Barbery, særlig på grunn av en delikat bruk av humor; men han graver litt dypere enn Gavalda, som faller lett under "feel good" begrepet.
Felles for alle tre er likevel at de skaper en fornyet godhet for menneskeslekten hos leseren.
Anbefales som en myk start for høstens lesning!
8

Litt for mye eller litt for lite?

 I Djevelen kan ikke lese omfavner Silvia Henriksdóttir mange tema: pietisme, kvinneundertrykkelse, samfunnskritikk, barnemishandling, tilpasningsvansker m.m.
Dessuten tester hun flere litterære genre: biografisk fortelling, dagbok og kriminal diktning.
Forsøket er verdt beundring, og boken er lettlest.
Kanskje er det med vilje eller av diskresjon at forfatteren bare streifer over så alvorlige tema, og overlater til leseren å trekke egne konklusjoner?
Likevel, står jeg igjen med inntrykket at Henriksdóttir kunne ha porsjonert ambisjonene sine bedre, kanskje pløyd dypere noen av temaene, og gitt leseren litt mer å tygge på for hver av dem. Jeg vil ikke beskrive boken som overfladisk, men den er ikke langt unna, dessverre.
6

Første hjelp for å forstå Japan.

I all sin framtreden, har bestandig Japan virket så gåtefull for meg! Japanske filmer, japansk litteratur, japanske turisme, shintoisme, hage og arkitektur, teseremonier, kleskodeks m.m. virker som oftest uforståelige og fulle av motsetninger.
Det ble derfor en liten dannelsessesreise å lese "Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami.
I boken, møtes to ensomheter, mens byen vrimler av liv. De to "særingene" vanker på lugubre kafeer, beruser seg på sake, og til mot å snakke sammen. Selv om de framstår som fullstendig rutinepreget, hengir de seg til en relasjon, som hverken han eller hun vet om den vil eller hvor den vil føre fram. Alt som skjer mellom dem virker tilfeldig, samtidig som det foregår i svært fastsatte former, og med ytterste høflighet.
Hele romanen byr derfor på en koas av følelser, innpaket i kunsttrykkaktige naturbeskrivelser og små dagligdagse refleksjoner, som i bløtt silkepapir.
Atmosfæret som rår over i hele boken bør oppleves: det både forklarer og bekrefter forutanelser mine: alt og alle i Japan  vil forbli gåtefulle, men en biteliten flikk av mysteriumet ble løftet vekk ved å lese boken.
6,5

Vil du forstå litt mer om Japan?

Søstrene Makioka av Jun'Ichiro Tanizaki (1885-1965) ble utgitt i Japan  i 1944-1948.

"Den syv hundre siders lange fortellingen om de fire søstrene Makioka  er like forunderlig som den er fascinerende. Forunderlig fordi den kun dreier seg om hvordan få giftet bort de to yngste søstrene.
Fasinerende fordi den paradoksalt nok er utrolig underholdende, tross kapittel etter kapittel om de mest hverdagslige ting; som de uendelige diskusjonene over hvorvidt en liten flekk over et øye kan ødelegge muligheten for et godt ekteskap."  Dette skriver Cathrine Krøger i  Dagbladet 18.07.2014

Ja, det skjer faktisk svært lite i den tykke romanen, likevel drives leseren  fra den side til den andre, trollbundet, og av håpet til en forløsning. At jeg ikke kunne legge boken fra meg skyldes først og fremst fortellingens univers. Alt fra matskikker, kleskodeks, høflighetsnormer, familieforhold, til tradisjonelle feiringer, m.m. oppleves som fremmede, ja, fascinerende, til tross for at handlingen foregår nærmest hele tiden bak lukkede dører. Ikke minst interessant er beskrivelsen av hvordan japanerne fra krigstiden oppfatter andre kulturer, og hvor mye de allerede tar til seg Vestens skikk og bruk...når det passer dem.

Det er et lite kunstverk fra forfatterens side å holde på leserens oppmerksomhet på denne måten. Det er bare beklagelig at korrekturen av den norske oversettelsen til tider er så dårlig gjennomført. Det er irriterende å måtte, gjentatte ganger, lese setninger som følgende "... for selv om hun var der var for å pleie en syke"(sic)

Men for den som vil dykke i Mariokas verden, vil navnene Tsuruko, Sachiko, Yukiko og Taeko ikke glemmes så fort!

8

Ikke noe nytt under sola...

Granada av Radwa Ashour (1946-2014) tar for seg samme tema som Ildefonso Falcones i "Fatimas hånd". Jeg ble likevel nysgjerrig på hvordan en egyptisk forfatterinne ville forestille den turbulente perioden, eller om hun skulle legge fram noen nye momenter om den fascinerende tidsperioden i Spanias historie.
Som Falcones, begrenser hun seg til å beskrive sameksistensen mellom jødene og muslimene i Andalusia rett etter at den spanske kongen overtok kontrollen over byen. Forfølgelsen av begge grupper er faste innslag hos begge forfattere: forskjellen er at Falcones legger et episk pust over det hele, mens  Ashour beskriver de mer og mer  innskrenkede levekår til Abu Jaafar og familien hans på en mer brutal måte.Mens Kristoffer Colombus parader i gatene, øker de kristne kravene mer og mer: tvangskonvertering, heksejakt, autodafe m.m.

Det er unektelig at muslimer og jøder ble påført store lidelser da...som nå. Men jeg savner fremdeles et mer nyansert bilde: var livet under det mauriske kongedømmet bare av melk og honning, og i så fall for hvem? Jeg leste nettopp en artikkel i "Les cahiers de la Méditerrannée" som retter et kritisk blikk mot tendensen til å forskjønne den såkalte fredelig sameksistens mellom forskjellige trossamfunn rundt i Europa og Midtøsten, også i faglitteratur. Vår egen tid vitner om noe helt annerledes, og kanskje vil nye forfattere tørre å grave litt dypere. Jeg venter i spenning...
7

Sosialreise på 16.hundretallet

Din nestes eiendom av Atle Næss.
En sjelden bok: den omfatter så mye, er mektig som en saga, byr til refleksjon, men samtidig er like lettlest som en gammeldags roman! Det er en klisjé å skrive at en bok har alt, men likevel tør jeg å skrive at i dette tilfellet, er det rett.

Anders og Solvår er bokens Romeo og Julie, fra to bondefamilier som ikke kan fordra hverandre. Den ene er fattig og tafatt, den andre litt rikere og vill. Den ene blir værende i havgapet og omsider storbonde, den andre flykter til Europa og blir skipsreder i Holland. Kjærligheten seg i mellom er rå, usagt, og må vike for viktigere ting, nemlig å overleve.

Atle Næss tar oss dypt i det norske bondesamfunn på 1600-tallet, dens levekår og utfordringer. Med ham reiser vi til Holland, der borgersamfunnet er i ferd til å ekspandere, kolonisere, og finne ut at tulipandyrking kan være en gullgruve.
Hollendere betrakter illeluktende nordmenn, deres middelmådighet, uten større ambisjoner enn å erverve seg noen dekar myr på bekostning av hverandre. Nordmenn misliker å måtte ty til den hollandske handelsflåten for å få tak i mynter og salt, og har ingen videre respekt for det folkeferdet som synes så godt om seg selv. Litt etter litt, avdekker forfatteren det universelle hos begge gruppene: hangen til å ha det bedre, koster hva det koste vil!

I denne romanen, fra 2009, vil jeg si at Atle Næss når samme høyder som  Bojer og Laxness!
9

Lasarus' kvinner

Marina Stepnova skriver om 3 kvinner i en tidsperioden som strekker seg fra før 1917-revolusjonen til Glasnost i Russland.
Alle 3 er knyttet til Lasarus: den første er morserstatningen og idealet, den andre er hustruen og fetisjen, den tredje er barnebarnet. Lasarus har et mildsagt komplisert forhold til kvinner, og hans ikke videre sympatiske personlighet legger premissene for fortellingen. Han er vitenskapsmann, forskningen diktere hele hans framferd, og han bryr seg hverken om politikken, eller hvem han tjener.
Hans menneskelig kraft går ikke upåaktet, og påvirker omtrent alt han rører, ikke minst hans kvinner.

Likevel er den turbulente tiden i Russland-Sovjetunion-Russland som ligger som bakteppe for hele boken: leseren får dermed en grundig innblikk i hvordan intelligentsia taklet og overlevde den.

Barnebarnet har fortellerstemme. Det er henne som fikk meg til å like boken. Fra en barndom som brått tar slutt, vokser hun i ualminnelige kår, uelsket, uten bestemmelsesrett, og dradd til et yrke som hun avskyr. Hun blir ballettdanserinne!
Elsker du ballett eller ikke, vil du dykke inn i miljøet, og jeg lover deg at du aldri vil se på Bolsjoj med samme øyer, etter å ha lukket boken!
8