torsdag 22. januar 2015

Jeg bekjenner/ Jaume Cabre

Jeg ble kjent med Jaume Cabre's (1947-) forfatterskap  via  boken "Stemmene fra Pamano" utgitt på norsk i 2009. Boken tok for seg borgerkrigen i Spania, og hvordan mennesker ble involvert i den, da og i ettertid. Boken var krevende, men lærerik og faktisk spennende.
I sin nyeste bok " Jeg bekjenner" utgitt i fjor (2014) ser det ut at forfatteren sikter til å skrive sin egen "gudommelig tragedie". Hovedpersonen Andreà Ardevol ser tilbake på et langt liv som språkforsker, musiker og psykisk mistilpasset i samfunnet han har levd i. På en intrikat måte, berører forfatteren omtrent alle de 7 dødssyndene  hvor  grådighet, hovmod og vrede har hovedroller. Han  appelerer til flere tidsepoker og deres repektive inferno, som alle,  mer eller mindre, er knyttet til Andreàs liv.
Litt etter hvert forstår leseren at Andreà presses til å fortelle mye innen en avmålt tid: han er redd for aldersforfall, og for å miste hukommelsen.
I steden for å la seg forvirre av en tekst som ofte virker usammenhengende, bør en huske at i hjernen passerer tusen tanker hulter til bulter i løpet av kort tid. Det er en magistral prestasjon av forfatteren å ta dette som utgangspunkt for sin egen skriveprosess.
Jeg vil anbefale andre lesere å la Andreàs beretning være den røde tråden i lesningen, og ta alle sidefortellinger som selvstendige noveller. Har dere lest Brødrene Karamazov, vil ikke romanen virke så tung i det hele tatt...
8


Vekk meg hvis jeg sover

Første bok av Eivind Hofstad Evjemo ( 1983-), er skrevet som en slags ettertidsdagbok. Det ser ut som at forfatteren / hovedpersonen har satt seg i ny og ne for å legge på papiret brokker av barndommen, litt etter hvert som de dukker opp i hukommelsen. Det virker troverdig for leseren, og forklarer også det usammenhengende forløpet i boken.  Flittig bruk av  pronomen "han" og "hun", gjengir godt hvordan et barn tenker: litt ditt, litt datt, ingen unødvendig presisjon.
Som ikke norskfødt, er det ikke så mye som vekker egne erindringer, men er du i det nostalgiske hjørnet, kan boken anbefales.
6

Ungdommens kritikerpris 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen har toppet mange lister over beste utenlandske romaner  mot slutten av 2014. Om det er fortjent, vil jeg neppe uttale meg om, men la oss si at boken er verdt å lese, og ikke bare av ungdommen! En voksen person vil her ofte erfare en "dejà vu", og dette på en lavmælt om ikke koselig måte. Hvis kunsten er å sette ord på allmene opplevelser eller drømmer betegner en god bok, er dette en god bok!
7