Tapets barn

Ved foten av fjellet Kachenjunga i Himalaya bor en bitter dommer som ikke ønsker annet enn å leve i fred. Han får besøk av barnebarnet Sai, som er blitt foreldreløs. I huset bor dommerens kokk, som styrer og steller i det forfalne huset, og prøver å holde øye med Sai. Kokkens tanker og lengsel går hele tiden til sønnen Biju som jobber på restaurant under svært tøffe forhold i New York. I denne indiske landsbyen finnes veisperringer og streng overvåking av landsbyens befolkning og mye offentlig uro. Mange vil være forberedt på streik og portforbud, og det medfører hamstring av mat og sterk drikke. Den usympatiske bestefaren virker mer opptatt av hundens ve og vel enn barnebarnet. Historien blir lang uten at noe overraskende skjer, mange trivielle hverdager. Handlingen gir tidvis glimt av humor gjennom beskrivelsen av de engelske kolonistene. Boka viser oss også et trist innblikk i det indiske samfunn, som gir en negativ stemning. Hopper mye fram og tilbake i tid og sted og blir derforlitt vanskelig å følge med. Kiran Desai ble tildelt: The Man Booker Prize i 2006 for boka.

6

Alle dine brenninger

Etter mange år vender Rakel tilbake til heimbygda Værret i Nord-Norge. Gjensynet med faren vekker opp minnene om sin vanskelige oppvekst, der følelser strides mellom vekkelsesmøter, bedehus, fyllefest, tvil og tro. Her er familietragedier med shizofreni, voltekt, sladder og kjærlighet.En meget frodig og gripende historie som dikteren Villy Solheim må ha hatt et godt kjennskap til for å formidle så levende om oppveksten som foegikk for et par generasjoner siden. Ei lettlest, saftig og begivenhetsfull bok hentet fra datidens hverdag.

7

En ganske frisk gammel mann

"Mann i mørket" er siste boken av Paul Auster utgitt på norsk. For meg er det første kontakt med den berømte amerikanske forfatteren. Jeg må inrømme at de forrige utgivelsene fristet svært lite, men denne boken som er mye mindre i omfang, var en overkommelig lesning. At hovedpersonen er en 72-års gammel og søvnløs mann, øker ikke akkurat forventningene til underholdning, og coveret er ikke heller den man legger mest merke til på reolen. Dette må være en alt for seriøs bok!Den er faktisk det, samtidig som den fenger utrolig. Gubben er langt i fra å være gubbete: han har en driv i seg, en appelerende måte å tenke på som ikke tillater leseren å forlate ham. For å møblere nettene sine, og for å ikke tenke alt for mange tunge tanker, fabulerer han en paralell verden, som er -utrolig nok- ganske troverdig i sin science-fiction-aktighet. Men skyggeverden greier ikke fullstendig å frigjøre ham fra et langt liv som han ikke er så stolt av. Dermed får vi også dele minnene hans som er rike av kjærlighet og svik. Den som antagelig får dra mest nytte av hans livserfaring, er datterdatter som bærer en ufattelig sorg: hennes kjæreste er nettopp bli henrettet i Irak. Sammen med henne, fikk jeg en del små livslekser som jeg ikke ville ha vært foruten.

Moralen: ikke la deg villede av et trist cover og tafat forlagsinnledning, ofte er boken mye bedre enn som så. Å det kan være det motsatte også i mange tilfelle!

7

"For det er kveld hele dagen for den som er uten sin elskede"

Preeta Samarasan har skrevet sitt først roman om hjemlandet Malaysia, og kaldt den "Kveld hele dagen". For hver ny bok jeg leser, prøver jeg å forstå hvordan tittelen ble til. I dette tilfelle, synger, på side 319, en av hovedpersonene verset som er sitert over. Sannelig , er tittelen velvalgt. Hele fortellingen består av en vandring i en kjærlighetsløs og bekksvart natt: ekteskap uten kjærlighet, barn uten kjærlighet, tjenere uten kjærlighet, eldre uten kjærlighet. Er det virkelig mulig å overleve dette inferno av usagte ord og fraværende relasjoner? Noen har skrevet at det er humor i boken, men jeg finner bare depresjon og egoisme. Så stiller jeg meg spørsmålet om det var verdt å bruke flere dager for å komme gjennom boken. Svaret må likevel bli "Ja". Det er en roman som tar for seg et svært vanskelig men universal emne: bak fasaden på et hvert hus, gjemmer det seg mange hemmeligheter, uansett hvor prektig den er: det må dermed bli en litt ubehagelig lesning. Temaet er svartere enn svart, men beskrivelsen er mesterlig i så måtte: hemmelighetene avsløres lag etter lag, og det blir vanskelig å legge fra seg boken før alt er blitt klarere. Dessuten hva viste jeg om Malaysia? Gjennom hele fortellingen drypper det av historiske begivenheter, kulturelle særpreg, mattradisjoner, sosiale og etniske beskrivelser. Dette ga meg lyst til å lese mer om landet og plassere det på kartet. Skal du lese en bok om en annerledes barndom, vil jeg likevel anbefale at du leser "Afrikaneren"[se under] framfor denne boken.

6

Afrikaneren - Om en uvanlig barndom

Le Clézio er et kjent navn for leserne i fransktalende land. Han assosieres ofte til fransk "Nouveau roman",med Butor, Sarraute, Perec m.fl. For meg, har forfatteren ikke vært interessant å bli kjent med: forfatterskapet luktet fremdeles litt for mye av pensum og pliktlesning. Så for noen uker siden kom norske oversettelsen av "Afrikaneren" i en kulturfondspulje. Etter å ha bladd litt i boken, bestemte jeg meg å gi forfatteren en ny sjanse og leste romanen på fransk. Det ble en overraskende opplevelse! Riktig nok er skriveteknikken ganske minimalistisk og fåmælt. Gamle utydelige svart-hvitt fotogafier gir en nostalgisk preg til boken som inneholder knapt 100 sider. I bunn og grunn er det en bok som kunne være lett å overse igjen. Heldigvis, gjorde jeg ikke det: et nytt litterært univers åpnet seg ved 1.side. En reiseskildring, en barndomsskildring, en refleksjon om hvorfor en blir det menneske man er, alt dette fikk jeg i løpet av 2 korte lesekvelder. Jeg ble oppslukt, så nå har jeg bestilt fra Deichmanske 2 bøker til av Le Clézio. En hemmelighetsfull forfatter som vil, forhåpentligvis, åpne seg litt til for en ny beundrer.Det kjennes som at han har så mye mer å gi, og å lære meg. Jeg gleder meg!

7,5