Som historikker har jeg et ganske tvetydig forhold til historiske romaner: jeg irriterer meg grenseløst over faktafeil, men lar meg forføre av en velskrevet roman. I dette tilfelle, har jeg egentlig ikke nok kunnskap til å bedømme kvaliteten over faktaopplysninger som Hilary Mantell gir oss i boken "Ulvetid" [Wolf Hall, på engelsk], så var det bare å la seg bære av fortellingen. Hovedpersonen i roman er Thomas Cromwell. I historiebøkene forestilles han ofte som en stor, men kynisk statsmann, først og fremst interessert å tjene egen fremgang. Tudor familien og Henrik VIII er i de siste årene blitt svært populære både i litteratur og i filmene. Livet deres overgår enhver diktning, og fascinerer publikumet.
I motsetning til mange forfattereog filmskapere, velger Mantell en litt vanskeligere synsvinkel. Hun tar utgangspunkt i Cromwell som individ, født i et samfunn som bryter opp med århundre gamle konvensjoner og tradisjoner. Han er slett ikke født med sølvskje i munnnen, men utvikler litt etter hvert en ualminnelig politisk teft, samtidig som han er "rett mann på rett plass" akkurat når det trengs mest. At han er svært lojal og står for de valgene han tar, gjør ham til en ganske karismatisk og tiltrekkende personlighet. Slike personer, særlig , hvis de har en fremtredende posisjon i samfunnet, blir svært eksponert både for kritikk og hagiografi. All ære til Mantell å minne oss gjennom romanen, at bak enhver historisk figur eller storhet, lever et menneske av kjøtt og blod, og at valgene som blir tatt ikke nødvendigvis var ment til å overleve den tiden de ble tatt i.
7
