I denne boken på 156 knappe sider står menneskelige outsidere i sentrum.Høytleseren på 6.27-toget arbeider på en resirkuleringsfabrikk for papir. Han har såvidt to venner, begge langt fra A4-format. Ett eller annet sted i samme byen, vansmekter en jevnaldrende dame som toalettvakt på et større kjøpesenter. Alle fire lever et grått og utmattende liv, men reddes av en spesiell kjærlighet for det skrevne ord og bøkene.
Boken til Jean-Paul Didierlaurent skriver seg inn i en liste av franske romaner som tar for seg samme tema: et fellesskap av slitere, og deres hemmelige hager bundet til litteratur, filosofi eller andre kunstarter. Jeg tenker særlig på Anna Gavalda og Muriel Barbery. Didierlaurent ville jeg plassere mellom de to. Tonen hans er mindre krevende og intellektualisert enn hos Barbery, særlig på grunn av en delikat bruk av humor; men han graver litt dypere enn Gavalda, som faller lett under "feel good" begrepet.
Felles for alle tre er likevel at de skaper en fornyet godhet for menneskeslekten hos leseren.
Anbefales som en myk start for høstens lesning!
8
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar