Cuba som ramme for kriminal roman

Leseren har kanskje oppdaget at jeg er stadig på leting etter skjønnlitteratur som gir meg litt mer enn en fortelling, og kan tilføye noe kunnskap om et land , et samfunn eller et levesett fra fjernere strøk.

 Derfor har jeg denne gangen satset på kvadrilogiet  " Havana-kvartett" om kriminaletterforsker Mario Conde, av Leonardo Padura.

Det  er lite som er skrevet på norsk om forfatteren. På en fransk nettside, finner jeg at han er en svært annerkjent forfatter i dagens Cuba. Leonardo Padura Fuentes (1955-) er også oversatt i mer enn 10 språk, og hans politiske essais blir brukt på universitetene  rundt om i verden. Første bind "Vinter i Havana" innfrir delvis forventningene: et sitat som ville bevise at boken har vært skrevet på Cuba er svært vanskelig i finne, samtidig bringer hele boken fram særtrekk eller atmosfære  fra den berømte øya.

- Det er vinter på Cuba og bikjekaldt, ca. 16 grader.
- Politimesteren legger ut om egen sigarrøyking på omtrent hvert møte med Conde.
- Hos hans nære venn er maten overdådig, og Conde lurer hele tiden på hvordan det er mulig å skaffe seg så mye mat.
- Conde skal en gang skrive en bedre bok enn E.Hemingway, hans store forbilde.
- Forsvinningssaken som er hovedtema for boken er ikke "mulig": det blåser for mye i Floridastredet...
Disse små ubetydelige detaljer utgjør en svært cubansk bakgrunn for kriminalintrigen. Dessuten er ikke Padura redd for å stigmatisere et klasseløst samfunn med svært markerte sosiale skiller, eller for å beskrive et politisk system  hvor man kalles Kamerat, men som gjennomsyres av korrupsjon.
En liten bok som for meg er hverken en spenningroman, eller en fagbok, kanskje nettopp en cubansk bok?
7

60 år med et selvstendig Nord-Korea.

Det er i vinden nå å snakke, skrive eller referere om Nord-Korea. Landet lar seg heller ikke glemme med sine regelmessige skremselspropaganda.

Selv om vi har et lav innkjøpsbudsjett, måtte jeg skaffe et oppdatert verk om temaet: i stedenfor tunge fagbøker, valgte jeg å kjøpe Eunsun Kim sin fortelling om "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete".

Det er en kort bok på ca 200 sider, med stor skrift og korte kapitler. Den er lettlest i den forstand at forfatteren bruker ingen vanskelige ord eller setningsoppbyggning. Innholdet derimot er ikke så lettfordøyelig!

De 4. første kap. beskriver en verden som vi gjenkjenner fra alle internasjonale nyhetsbilder: en grå  og kald verden, med sult, frost, og mangel på alt som forbindes med et konfortsminimum.

Så begynner reisen mot et bedre liv: fram og tilbake og likelangt! To ganger blir den lille familien bestående av mor og 2 døtre sendt tilbake av egne grensepoliti. De blir omsider offre for menneskehandel i Kina, for endelig å havne i Mongolia etter å ha krysset Gobi orkenen. Derfra bærer det til Seoul i broderlandet, men fremmedland.  Det er nesten utrolig at noen mennesker kan overleve slike prøvelser.

Jeg har vært så heldig å treffe flyktninger fra mange land. Få snakker om hva de har opplevd før de kom til Norge: det riper så fælt i sjela! Med jeg snappet opp nå og da noen ord som " [...]det skjedde mens jeg gjemte meg i jungelen", "[...] hodepine? Ja, det er rester fra da jeg ble slått med bambusstokk", [...]jeg trodde aldri at jeg skulle få ha alle mine barn med meg igjen"

Derfor, vet jeg, dypt inni meg at det er fullt mulig at Eunsun Kim fikk oppleve det utrolige.

Eunsun Kim gir oss i bokens siste setningen en forklaring på hvorfor hun bryter eksilmenneskenes stillhet om fortiden: "Hvis denne historien kan bidra til en generell bevisshet om vår elendighet, slik at resten av verden får vite om denne urettferdigheten og forstå at tiden har rent ut for nordkoreanske regimet, da har ikke denne boken vært skrevet forgjeves."

Boken beskriver en skjebne, vi har mange slike rundt oss i landet. Tenk på det når du går til valget i september!
8,5