Mye mer enn Lofotfikse

Boken som gjorde største inntrykk på meg i sommer ble skrevet i 1921 i nabokommunen, "næmli" Bojers mesterverk "Den siste viking".
Jeg tok med meg boken på ferie, fordi jeg skulle se spelet med samme navn, under Margreth Olins regi. Det kunne ikke skade å vite litt mer!

En forfatter av en sjelden "grand cru" åpenbarte seg! Bojer mestrer fortellerkunsten til fingertuppene. Han bruker repetisjoner, rytmiske setninger, både komiske og sarkastiske undertoner for å male et imponerende galleri av universale skikkelser, selv om de er fattige fiskere fra Rissa. Jeg nøler ikke med å skrive at hele fortellingen har noe "shakespeariansk" over seg.
Dessuten, og det fikk dessverre ikke M. Olin til, føler Bojer en ekte kjærlighet for dette samfunnet. Han henter det gode i enhver, og  maler det i bitte små omsorgsfulle strøk, som det sømmet seg i hans tid. Som det også sømmet seg i Bojers tid, er samhold eller livsavgjørende beslutninger på sjø eller hjem ingen store bragder, men det som gjør at et menneske er stort
. Og dette gjør Bojer stor og!
9,9

Sju bål for ett folk

Kritikkene om "Fortellingen om sju bål" spriker i alle retninger. Felles for dem alle er at skrivekunsten ikke alltid innfrir. Det kan jeg være enig i: mot slutten av boken, skumleste jeg mye, og de siste 100 sidene kunne ha vært halvert, om ikke Johan B. Mjønes hadde til hensikt å bringe leseren svært langsomt til leseklimaks.
Men historien er fengende, og oppbyggingen av boken er ganske original, ved å la Nord Amerikas indianerhistorie beskrives av en dalevende sittende ved et bål.  Det utgjør 7 kapitler fulle av grøss og gru, og ingenting å være stolt av for mennesker fra det gamle kontinentet. Grøss og gru, finner vi også i en parallell fortelling om tvillingsjelene Mary og Russell. De er arvtakere etter generasjonenes lidelser, splittelser og misbruk. Helt svart er det ikke, men ikke langt ifra. I så måte følger forfatteren en klassisk amerikansk oppskrift, hvor kampen mot håpløsheten er den røde tråd. Lenge før slutten, kan leseren dessuten ane i hvilken retning det bærer hen både for Mary, Russell og de fleste bi-personene. Så hvorfor lese boken? Først, fordi det er svært få norske forfattere som har tatt opp temaet. For det andre, er boken et god alternativ til tunge fagbøker om emnet, og til sist er den ganske
underholdende.
6  

En kunstner skjebne

Bildene av Goya har alltid fascinert meg: han turde å vrenge ut sjelen til modellene sine, for å male funnene sine rett på ansiktene deres. Resultatet er som oftest groteske, nærmest mobbende, og en kan lure på hvordan han greide å oppnå så stor suksess i egen levetid.
Noen har sagt at han er den første moderne kunstneren, fordi han holdt fast ved å ville vise frem egen tolkning av virkeligheten: En kan også tenke seg at beskytterne hans ikke forstod kritikken og ironien som gjemmer seg i Goyas maleri og tegninger.

Filmen "Goyas gjenferd" med Stellan Skargård, Natalie Portman og Javier Bardem reduserer ham til en genial stakkar i en forgjeves kamp mot inkvisisjonen. Den lot meg gruble over om Goya ikke var mer en det.

Kristi Blom i "Jeg så alt"  ga meg endelig svaret om gåten Francisco José de Goya y Lucientes (1746-1828). Hans liv og arbeid tilsvarer alle klisjeer om et genial kunstnerliv: født i fattigdom, med tvilsom oppførsel i ungdommen, et veloverveid ekteskap etterfulgt av enorme sidesprang, det maset som kreves av stadig klassereising oppover. Goya har et voldsomt temperament, men en sart og urolig sjel. Han liv beskrives som en kamp mot seg selv og samfunnet, mellom lysten og plikten, og mellom egen sannhet og andres livsløgner. Kristin Blom har et presist og svært differensiert språk, som beskriver Goya med utsøkte språknyanser, og akkurat som han, portretterer hun det innerste av hans sjel.  En litterær opplevelse og en dannelsesroman.
8