"De Forvillede" er antagelig den beste boken jeg kommer til å lese i år. Jeg er for såvidt enig med Anne Cathrine Straume om at fortellingen kan oppleves som en bærebjelke for Maalouf's tankespinning, om de "store spørsmålene", på bekostning av drivkraften. Samtidig siselerer forfatteren teksten sin så nøyaktig, at forfatterskapet hans kunne være pensum for skrivekunst.
Jeg har lest boken på fransk, men tviler ikke på at en så god oversetter som Christine Amadou vil gjengi den på en utsøkt måte.
Jeg har lest de fleste romanene til Maalouf. Han har egentlig bestandig skrevet om samme tema: det tapte paradiset, utlendigheten og sorgen over dem. I de første bøkene brukte han språket og fortellingene på en poetisk måte, som minner om rosenvann, baklava og lokum: parfumert, distinguert, en annelse sofistikert.
Med tiden har forfatteren beveget seg mot en mer spartansk skrivemåte: han skal fram med ideene sine, som i den direkte oversatte kommentar til sitaten til John F. Kennedy (" Ikke spør hva landet ditt kan gjør for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt"). Til dette skriver Maalouf: "Lett å si når en er milliadær, nettopp valgt som yngste president av USA. [...]Til landet hvor du kan leve med hevet hode, gir du alt, til og med livet ditt. Det spiller ingen rolle om det er landet hvor du ble født eller hvor du har flyktet til. Høysinnet fremkaller høysinnet, likegyldighet fremkaller likegyldigheten, og forakt fremkalle foraktet. Slikt virker kontrakten mellom frie individer, og det er den eneste kontrakten jeg skriver under"
I så måte, følger forfatteren samme prosjektet som J. Gaarder: å formidle en rikholdig tankevirksomhet flettet i en roman. Personlig, synes jeg at Maalouf lykkes bedre enn Gaarder: hans persongalleri er rikt, fortellingen holder vann, er i seg selv spennende, og lukter godt Midt-Østen som tross alt består av mye mer enn ruiner og støv. ANBEFALES
10
