Slikt bedømmer Adresseavisen den lille boken som lett kan oversees : " Språkkunst av edleste sort; en voldsom, skarp og vakker roman om en far, en sønn og en kvinne i et kolonialisert, ukjent land i opprør"I litteraturen er det ganske banalt at en kvinne med tvilsom fortid blir en katalysator av onde krefter mellom to menn. Men i denne boken bærer hun dessuten i seg alle tegn til total ødeleggelse" av et lokalsamfunn, er symbolet for en klasseordner som rakner fullstendig, og blir normen som hele boken refererer til. Likevel, får en nesten ikke vite hvordan hun ser ut, hvor hun kommer fra, eller hva hun egentlig vil, men samtidig får man et klart bilde av henne: for meg bør hun være spedbygd, skjødesløst kledd, litt svett, litt Lolita.
Det samme gjelder andre protagonister og landskapet: for meg, utvikler historien seg utvilsomt i Indokina, jeg kjenner fuktigheten, frykten og råskapen, jeg ser disse to mennene, samme høyde, samme ganglag, den ene rakrygget, mørnet av livet med blodskutte øyne, den andre litt pløsete, sky, med blikket rettet nedover.
Det er bare Marguerite Duras som etter min mening kan transportere så totalt en leser til et diktet univers av lukt, tårer, svette, aske og varme.... og derfor kan en trygt si at Kitamura tryller med ord, og fortjener all ros hun kan få.
8-9
