"Annas bok" av Michael Ondaatje er som forlaget skiver en bok som handler om identitet.
Tre barn vokser tilfeldigvis opp som søsken på en avsides gård i California. Allerede som små har de en fortid: Anna har mistet mor, Coop har sett foreldrene sine myrdret, Claire rammet av polio er blitt "glemt" på fødeklinikken. Sterke bånd binder dem sammen, samtidig som det tegner seg allerede fra barndommen av, at de er dømt til å vokse fra hverandre.
Noen sier at boken er delt i 3, men jeg får det ikke til å stemme. For meg inneholder boken 2 noveller som bindes sammen kun av det faktumet at Anna forsker på forfatterskapet til hovedperson i 2. delen av boken. Denne forteller historien om Lucien, Marie-Neige og Roman i Frankrike rundt 1.verdenskrig.
I begge noveller er det to som elsker hverandre uten å få et lykkelig liv og en tredje part som beskuer, hjelper og funderer over forfatterens anliggende. "For vi lever med ting vi henter frem fra barndommen, slike som smelter sammen og gir gjenklang gjennom hele livet, på samme måte som biter av knunst glass i et kaleidoskop danner stadig nye former og minner om sanger med sine refrenger og rim i en lang monolog. Vi lever kontinuerlig i gjentakelsen av våre egne historie, uansett hvilken historie vi forteller." (s. 152 i bibl.utgaven).
På bokens omslag skriver anmelderen at M. Ondaatje"leker seg med å fortelle flere historier på en gang før han på mesterlig vis samler trådene sammen". Dette er missvisende: trådene blir liggende i fanget til leseren, Ondaatje vurdere ham/henne antagelig som flink nok til å flette dem selv. Derfor føles det som at det ikke finnes noen konklusjon i historiene, bare lærdom å ta med seg videre. Det er opp til enhver hva en vil velge. For flere sitater og fuldigere omtale
7
