Litt for mye eller litt for lite?

 I Djevelen kan ikke lese omfavner Silvia Henriksdóttir mange tema: pietisme, kvinneundertrykkelse, samfunnskritikk, barnemishandling, tilpasningsvansker m.m.
Dessuten tester hun flere litterære genre: biografisk fortelling, dagbok og kriminal diktning.
Forsøket er verdt beundring, og boken er lettlest.
Kanskje er det med vilje eller av diskresjon at forfatteren bare streifer over så alvorlige tema, og overlater til leseren å trekke egne konklusjoner?
Likevel, står jeg igjen med inntrykket at Henriksdóttir kunne ha porsjonert ambisjonene sine bedre, kanskje pløyd dypere noen av temaene, og gitt leseren litt mer å tygge på for hver av dem. Jeg vil ikke beskrive boken som overfladisk, men den er ikke langt unna, dessverre.
6

Første hjelp for å forstå Japan.

I all sin framtreden, har bestandig Japan virket så gåtefull for meg! Japanske filmer, japansk litteratur, japanske turisme, shintoisme, hage og arkitektur, teseremonier, kleskodeks m.m. virker som oftest uforståelige og fulle av motsetninger.
Det ble derfor en liten dannelsessesreise å lese "Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami.
I boken, møtes to ensomheter, mens byen vrimler av liv. De to "særingene" vanker på lugubre kafeer, beruser seg på sake, og til mot å snakke sammen. Selv om de framstår som fullstendig rutinepreget, hengir de seg til en relasjon, som hverken han eller hun vet om den vil eller hvor den vil føre fram. Alt som skjer mellom dem virker tilfeldig, samtidig som det foregår i svært fastsatte former, og med ytterste høflighet.
Hele romanen byr derfor på en koas av følelser, innpaket i kunsttrykkaktige naturbeskrivelser og små dagligdagse refleksjoner, som i bløtt silkepapir.
Atmosfæret som rår over i hele boken bør oppleves: det både forklarer og bekrefter forutanelser mine: alt og alle i Japan  vil forbli gåtefulle, men en biteliten flikk av mysteriumet ble løftet vekk ved å lese boken.
6,5

Vil du forstå litt mer om Japan?

Søstrene Makioka av Jun'Ichiro Tanizaki (1885-1965) ble utgitt i Japan  i 1944-1948.

"Den syv hundre siders lange fortellingen om de fire søstrene Makioka  er like forunderlig som den er fascinerende. Forunderlig fordi den kun dreier seg om hvordan få giftet bort de to yngste søstrene.
Fasinerende fordi den paradoksalt nok er utrolig underholdende, tross kapittel etter kapittel om de mest hverdagslige ting; som de uendelige diskusjonene over hvorvidt en liten flekk over et øye kan ødelegge muligheten for et godt ekteskap."  Dette skriver Cathrine Krøger i  Dagbladet 18.07.2014

Ja, det skjer faktisk svært lite i den tykke romanen, likevel drives leseren  fra den side til den andre, trollbundet, og av håpet til en forløsning. At jeg ikke kunne legge boken fra meg skyldes først og fremst fortellingens univers. Alt fra matskikker, kleskodeks, høflighetsnormer, familieforhold, til tradisjonelle feiringer, m.m. oppleves som fremmede, ja, fascinerende, til tross for at handlingen foregår nærmest hele tiden bak lukkede dører. Ikke minst interessant er beskrivelsen av hvordan japanerne fra krigstiden oppfatter andre kulturer, og hvor mye de allerede tar til seg Vestens skikk og bruk...når det passer dem.

Det er et lite kunstverk fra forfatterens side å holde på leserens oppmerksomhet på denne måten. Det er bare beklagelig at korrekturen av den norske oversettelsen til tider er så dårlig gjennomført. Det er irriterende å måtte, gjentatte ganger, lese setninger som følgende "... for selv om hun var der var for å pleie en syke"(sic)

Men for den som vil dykke i Mariokas verden, vil navnene Tsuruko, Sachiko, Yukiko og Taeko ikke glemmes så fort!

8