Det skapes ikke et mediahysteri når Røy Jacobsen utkommer med en ny bok, dog er det et litterær evenement for hans trofaste lesere, som er mange.
Jeg er nettopp ferdig med "
De usynlige", som jeg leste fort, fort, fort, så oppslukt og fenget jeg ble av familien Barrøy. Historien er ganske banal: på en øy på Helgelandskysten på slutten av det 18-hundretallet og begynnelsen av det forrige århundret, en familie som sliter, drømmer og tar imot livets utfordringer så godt den kan. Temaet er ganske kurant i mange nordiske romaner: i denne bloggen har jeg sitert minst 3 bøker som bygger på dette. Men det er egentlig ikke temavalget som er avgjørende for leseopplevelsen, men måten R. Jacobsen nærmer seg det: han er ett med skikkelsene sine, med landskapet, med duftene og fargene. Han tar leseren med seg i sin verden, og man kommer ut av den med en duft av torv og sjøsalt som kleber seg til sansene og hukommelsen!
Smak for eksempel på dette "
...
Hun spurte Barbro hva de trengte. Barbro nevnte en del varer, gulrøtter, sukker....Lars skrev det opp på en gammel torsdag som han rev ut av almanakken og stakk i lomma. Så hørte de signalet og gikk for å ta imot melkeruta"
Personlig, synes jeg at Roy Jacobsen er best i sine "kortere" bøker. I "Seieherrene" eller "Frost" er omfanget av fortellingen et hinder for å oppnå en slik nærhet. Den finner vi derimot i bøkene som
Hoggerne eller som
Grenser som er min absolutte favoritt. Liker du De usynlige", gå til biblioteket og lån "Grenser": du vil ikke angre!
8
