I 1960-årene, var jeg mellom 8 og 16 år gammel. Jeg hørte de voksne snakke om Jean-Paul Sartre sine filosofiske sprell, om Albert Camus, som døde i en bilulykke. Ordet fellagha var injurierende og svartlistet av mange, bakerens hjelpegutt var tsjekisk, og der var det ikke greit å leve. Noen år etter, leste jeg Frison-Roche (en slags fransk Helge Ingstad) som beskrev absurditeten i Algeries frigjøringsprossesen. Så kom mai 1968!
Fortelleren Michel i Jean -Michel Guenassias roman er ca. 10 år eldre. Han også beskuer de vosknes verden. Ved en tilfeldighet inntrer han i en ganske lukket klubb i en brun kafé midt i Paris. Foreldrene har mer enn nok med sitt, og gutten får tid til å stifte beskjenskap langt utover det som kan forventes for hans alder. Klubben består av legale og illegale flykninger fra stalinismen som har hver sin historie og sine politiske tanker.
Storebror og venner er også svært opptatt av kommunismen, og krigen i Algérie. Onkelen og familien hans er pieds noirs (svarte føtter = franske statsborgere fastboende i kolonier i Nord-Afrika ). Diskusjoner går varmt både på klubben og rundt middagsbordet, og Michel forteller nærmest fra dag til dag.
Boken er et stort dykk i den nære fhistorien. Det genialet med romanen er å bruke guttens stemme for å oppsummere en tidsperiode som fremdeles påvirker både refleksjoner og politikken den dag i dag. Man lærer og husker ...nærmest uten å la seg merke det!
La deg ikke skremme av navn eller begivenheter som du ikke husker eller om du er for ung til å kunne huske: slå på Wikipedia, få en knapp oversikt over fakta, og dykk i boken du også, du kommer ikke å angre!
8
