Feministisk frigjøring, og så?...

Jeg leser for tiden  T. Færøvik sine fortellinger om Kina. Landet er på nytt blitt svært mektig, og det er på tid å pløye seg gjennom den tusenårige gamle kulturen.

Inn i mellom tar jeg en liten pause, denne gangen med Ostende strand av Jacqueline Harpman(1929-2012), Harpman var psykoanalyste og fransktalende belgiske forfatter.

Boken er først og fremst en velskrevet kjærlighetsroman, i et kjent og begrenset høyborgelig miljø i etterkrigstiden. I hele boken finnes det en fluktig duft etter Jane Austen og Charlotte Brönte.

Allerede som tidlig tenåring forelsker jeg-fortelleren seg i en 15 år eldre kunstmaler. Hun skal bygge hele livet sitt til å bli hans eneste kjærlighet. Prosjektet fører bl.a. henne til å skape en kleskodeks som passer til hans yndlingsfarger, å gifte seg for å få litt mer handlingsrom enn hos far og mor, å "senke ned" alle rivalinnerne, å forlate barnet sitt, og skape skandaler gang på gang. På en måte bryter hun med alle indre konvensjoner om hva en kvinne er, samtidig som hun fortsatt spankulerer ufordervert i sine tilsynlatende svært konservative kretser. Elskeren forblir gift, driver med kunsten sin, holder foredrag og blir berømt. Hverken han eller fortelleren setter spørsmål ved "kostnadene" påkrevet av forholdet deres. Han tar imot igjen og igjen hennes kjærlighet/offer, og hun gir, og gir...kun til ham.

J. Harpman er tydelig preget av sine litterære formødre som Simone de Beauvoir og Doris Lessing. Koste hva det koste vil, skal en kvinne fullføre skjebnen sin uansett, og uten å angre. Men det er noe som er "virkelig galt" i den sykelige kjærligheten som ødelegger så mye under en verniss av selvstendighet.
Er til syvende og sist ikke den ekstreme selvrealiseringen bare en annen form for selvpålagt slaveri ? Er det det som er det reelle dilemmaet for feminismen?

At en kort roman, en enkel kjærlighetshistorie kunne vekke så mange tanker!

7,5