Man velger ikke sin egen familie...

Det begynner som en skillingsvise: fattigdom i Oslo tidlig på 1900-tallet, en utslitt mor, en alkoholistert og voldelig far, 4 barn overlatt til seg selv.
Marmor  kunne, på biblioteket her, havne på reolen sammen med lettleste bygderomaner, for lettlest er jo boken!
Men Torill Brekke kan sitt fag.
Hun bruker fortellerstemmen til barnebarnet Carla for å nøste opp en familiesaga utenom det vanlige. Fra elendige levekår, foretar bestemor Gudny en sosial reise fra en falleferdig ettroms leilighet til det staselige huset med  mamorsøyler. Der gifter hun seg, tilpasser seg mer eller mindre, blir en ikke alt for god mor, og et hespetre av en bestemor.
Det viser seg at Carla samt de fleste av hennes etterkommere ikke har
det bestandig greit i sitt eget liv. Carla mimrer og graver i egen hukommelse. Hva har gått galt underveis, hvem er det sin feil, eller det noens feil i hele tatt? Det sies at nissen flytter bestandig med lasset.... Søylene var ikke av ekte marmor, og familiene som lever rundt dem, viser seg å være fullstendig disfunksjonnelle.
Lett å lese, men vanskelig å glemme,
7

Tilhørighet: en dyd av nødvendighet?

Maren Uthaug er ikke bare forfatter, men også en annerkjent blogger og tegner. Boken hennes "Sånn ble det" bærer et sterkt preg av selvbiografi: hun er halv dansk og halv norsksamisk som hovedpersonen i boken, som også bruker tegning som uttrykksmåte. Det barnet Kirsten var da hun het Risen og bodde i Norge greier ikke å tilpasse seg det A4 livet som stemoren vil inprente henne i. For det er bestemor Ahkku sine fortellinger om Lestadiusog de underjordiske alt for til stedet i barnets minner. Hun flykter i tegningene, i stillheten, til skjulet i hagen, og mistrives til de grader... Ville det hjelpe å komme tilbake "til røttene"? Dette får forblir et åpent spørsmål, men la oss si at virkeligheten stemmen skjelden med barndommens drømmer.
Den fortellingen vekker gjenkjenning hos som alle som lever et flerkulturelt liv, om ikke alltid i så ekstreme tilfeller.
Dessuten er boken skrevet uten omsvøp: Slik var det, sånn ble det! Uthaug skriver en like ren og minimalistisk tekst som hun tegnet sine striper, og det kler fortellingen!
8