onsdag 29. januar 2014

En ny stemme trenger seg til!

Jeg har sjelden lest en så rå og likevel så poetisk bok, siden Kalevala.
I utgangspunktet er Jordmora av finske forfatteren Katja Kettu, en ganske klassisk konstruksjon med definerte tema og rammer.
Det meste foregår i en tysk fangeleir og i en øde vik i det finske Lappland i 1944-1945. Tre stemmer deler fortellingen mellom seg. Villøye, finsk-same selvlært jordmor, er hovedstemmen. Hennes stor kjærlighet, Johannes Angelhurst, middelmådig tysk SS-offiser med finsk mor, kommer av og til  til ordet som et kontrapunkt til Villøyes melodi. Som bakteppe, og i kursiv, leser vi brevene fra Brannfjes, kommunist og motstandsmann.
Villøye har forelsket seg hodestups i Johannes. Å oppnå hans kjærlighet blir en besettelse som skal styre hele fortellingen og hennes liv: "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet". For å være ham nær, blir hun en dødsengel i den tyske fangerleiren i Titovka, hvor hun foretar de mest grusomme inngrep på russiske fanger, og blir selv utsatt for det samme. Hun blir ydmyket og krenket på det groveste, men troen på den fullkomne kjærlighet forlater henne aldri. Villøye minner meg om noen prostituerte som jeg har truffet i litteraturen: alle har noe dyrisk over seg, de klamrer seg grovt til sin tro, og flyter i en religiøs magma som noen kanskje ville kalle ur-kvinneligheten.
Samtidig tolker hun seg selv som et offerlam på kjærlighetens alter, og hun oppfører seg deretter: kjærligheten unnskylder alt, og tåler alt. Så ekstremt er dette at jeg har ikke andre ord en "rått" for å beskrive hele boken.
Kekku brukker ordene som komponister bruker notene: "Å Johannes, min kjære rotekopp, armodsting fra tåkete myrer, du løfte på min jordiske vandring, du framtidig vandrer på lårstiene mine, du smekre befrukter". I så fall er Kekku til litteratur, det Stravinsky og Sibelius er til musikk!
7