Mange av dem burde få en bedre skjebne.
"Ildfjell" er en av de filmene. Den iscenesetter et eldre par av få ord, tilsynlatende ganske disharmonisk ; barna synes i hvert fall at faren ikke fortjenner moren, sur og gretten som han er. Men Hanna vet bedre. Hennes Hannes er som islandske vulkaner, de våker og fortier sine store krefter til de eksploderer og innvaderer alt. Hver gang, på lavaen, vokser nye liv av moser og urter.
Hanna får slag, og blir pleietrengende. Vi følger Hanna og Hannes i sin nye tilværelse: opplevelsen er sår og lavmælt, deres fortvilelse blir vår, men vi vet at livet er ofte slik. Skal det være en moral i filmen , bør det være at hvis en beholder kjærligheten og godheten for hverandre vil det tross alt gå bra og livet være verdt å leve helt til siste slutt. Jeg har ikke sett "Amour" ennå, med den flotteste mann jeg viste om på 70-tallet. Filmen har nå fått Oscar i USA, sikkert velfortjent, men foreløpig kommer jeg å huske Hannes og Anna!
