Bli sibirofil...

... eller bli kurert, før du blir det (som anmelderen i Dagbladet)!
Når jeg har kveldsvakt, tillater jeg meg av og til å lese en halv time.

Jeg valgte meg nå boken " Det ville østen : en innføring i klassisk sibirofili" av B. MiRee Abrahamsen. Forfatteren reiser langsomt, skriver relative små kapitler, og det passer til en slik lesning.
Boken er hverken en reiseskildring eller en roman, men en dyp, dyp dykking i landet botenfor, nemlig Sibir. MiRee A. er ikke hvem som helst: hun har blant annet studert samtidslitteratur og russisk i Russland... og hun er tøffere enn mange. Bevæpnet med en duzin tilfeldige lokale kjente, en ryggsekk og språket, begir hun seg med transsiberiske toget, lokale transportmidler og mye haiking fra Moskwa til Altaj regionen på jakt etter den sibirske sjelen, og parallelt etter en bortkommen venn. Hun har en skrivestil som er svært personlig, hvor både grove ord og finslipt humor gjør suksess.Hun er også så bereist at hun kan dekryptere , beskrive innenfra, og fortelle mange situasjoner som hadde vært usett av mange "normale" turister. De siste 30 minutter av kveldsvakten har gått svært fort sammen med MeRee i Sibir. Om jeg er blitt sibirofi? Tja, men MeReeofil, absolutt!

8

Thomas Hylland Eriksen på ville spør

Jeg ble målbundet da Thomas H. Eriksen foreleste for bokhandel -og bibliotekfolk om sin da siste bok " Røtter og føtter: identitet i en omskiftelig tid" Han påstod da at det er bare trær som røtter, ikke folk, og det var en fryd å lytte til hans teorier. Siden har jeg bladd i alle bøkene hans som er ankommet biblioteket litt etter hvert.

Forventningen var stor da  jeg begynte å les  hans 2. roman "Veien til Barranquilla". At jeg støtter SOS-barnebyer i Columbia, dempet ikke forventninger heller. Jeg skulle lære!
Med en gang bør jeg inrømme at jeg leste ikke boken ferdig : den ga meg ingen ting. Forfatteren maler alle sosiale klasser med samme grov kost:  FARC er såvidt nevnt, misjonærene er litt dumsnille damer, fattige folk drives til alkoholisme, vold og prostitusjon, i middelklassen er menn svært macho og selvgode mens damene bruker mye tid på såpeserier på TV, osv, osv... til og med australke turister er rosa, tykke og svette! Alle med litt interesse for Sør-Amerika vet om alt dette. Jeg ønsket meg ikke flere klisjéer, og lot boken ligge. I ettertid fant jeg følgende kritikk som belyser tankene mine bedre enn jeg kunne ha gjort. Men for all del, boken er tross alt leselig, og kan falle i smak hos andre.
5

Brev til Filemon

Atle Næss  griper inn i en tidsperiode som vi knapt kjenner til via Apostlenes gjerninger. I Teltmakeren  befinner vi oss i Efesos og rundt i Lille Asia for ca 2000 år siden.

Den unge kristendommen bygges i skjul av Romas makt og "ultra-jøder", som ser i den en trussel mot deres enevelde både politisk, sosial og religiøs.Hvis slavene blir frie menn, vil laugene miste sine fordeler?  Hvis kristendommen sprer seg utenfor Palestinas grenser, hva vil det bli av ærefrykt for den gudommelige keiseren i Roma? Vil yppersteprestene miste sin status som mellomledd mellom Gud/gudene og folket?

I en brytningstid, blir det bestandig de som har en eller annen form for makt, som skjelver mest. Det opplever vi gang på gang, uansett land og tid. I så måte er romanen en liten vekkelse, og byr på mye refleksjon rundt misjonering og fanatisme.

Dessuten gir boken en rik beskrivelse av en tid og en kultur, som vi har bygd på fram til i dag, uten å kjenne den særlig godt.
Vi har jo hørt på lesningen av Paulus brev til Galaterne, til Efeserne, men husker vi at han skrev til Filemon for å be ham å frigjøre Onesimus, hans rømte slave. Onesimus som er hovedpersonen  i denne romanen,  balanserer med sunt vett  Paulus sin visjon om en hel verden tilhørende Kristus.Utviklingen i hans liv, fra gjetergutt til Paulus`s høyre hånd, er altomveltende, og å følge ham blir et spirituelt eventyr som kan bli ganske berikende.

7