Det bør innrømmes at jeg har ikke lest boken av Assia Djebar som ble utgitt i høst.
"Stort er fengselet" forekom meg som enda en bok om kvinnenes situasjonen i den muslimske verden. De har florerte i de siste. De fleste har originale synsvikler, men det er tross alt andre tema som bør også utforskes.
Likevel, siden forfatteren skriver på fransk - og jeg leser jo så mye fortere språket -, har jeg tatt noen skritt i hennes verden.
Jeg har nettopp lest "Nulle dans la maison de mon père" (Ingenting i mitt farshus), 2007. Her beskrives barndommen i små episoder som antagelig ble avgjørende for den kvinnen hun senere ble. Hun dømmer ikke, hun bruker ingen revolusjonnære utrykk, hun er fremdeles svært respektfull når hun skriver om foreldrene, landet, franske kolonialismen.
Samtidig alltid underliggende står følgende spørsmål: hvem er jeg, som går på franske skole, snakker fransk, men tilhører en undertrykt kulturminoritet, hvem er jeg som slipper lett fra burka, driver med idrett, men lider under mennenes overalt værende blikk?
Språket til Djebar er absolutt nydelig, nuansert til minste begrep: slike nuanser kan alle menneske lære seg å bruke for å grave i egen fortid, og hente der det som gjør at "jeg er meg"!
Verkene til Assia Djebar er ikke en beskrivelse av en fremmende kultur, som får leseren å sukke om "hvor forferdelig alt dette er". Hun tar utgangspunkt i den dikotomien hun kjenner best for å hjelpe leseren fram i eget liv. For den saksskyld, vil en leser født i Oslo, og bosatt i Namsos antagelig kjenne igjen den kulturkløften av å være hjem, men ikke helt. Dermed kan man si at Djebar ikke bare relaterer fra en kultur som tiltrekker eller skremmer, men rører det universelle i en hver av oss. Les henne!
"Stort er fengselet" forekom meg som enda en bok om kvinnenes situasjonen i den muslimske verden. De har florerte i de siste. De fleste har originale synsvikler, men det er tross alt andre tema som bør også utforskes.
Likevel, siden forfatteren skriver på fransk - og jeg leser jo så mye fortere språket -, har jeg tatt noen skritt i hennes verden.
Jeg har nettopp lest "Nulle dans la maison de mon père" (Ingenting i mitt farshus), 2007. Her beskrives barndommen i små episoder som antagelig ble avgjørende for den kvinnen hun senere ble. Hun dømmer ikke, hun bruker ingen revolusjonnære utrykk, hun er fremdeles svært respektfull når hun skriver om foreldrene, landet, franske kolonialismen.
Samtidig alltid underliggende står følgende spørsmål: hvem er jeg, som går på franske skole, snakker fransk, men tilhører en undertrykt kulturminoritet, hvem er jeg som slipper lett fra burka, driver med idrett, men lider under mennenes overalt værende blikk?
Språket til Djebar er absolutt nydelig, nuansert til minste begrep: slike nuanser kan alle menneske lære seg å bruke for å grave i egen fortid, og hente der det som gjør at "jeg er meg"!
Verkene til Assia Djebar er ikke en beskrivelse av en fremmende kultur, som får leseren å sukke om "hvor forferdelig alt dette er". Hun tar utgangspunkt i den dikotomien hun kjenner best for å hjelpe leseren fram i eget liv. For den saksskyld, vil en leser født i Oslo, og bosatt i Namsos antagelig kjenne igjen den kulturkløften av å være hjem, men ikke helt. Dermed kan man si at Djebar ikke bare relaterer fra en kultur som tiltrekker eller skremmer, men rører det universelle i en hver av oss. Les henne!
8
