Operasjon Isbjørn

Ikke vet jeg om forsvaret og politiet har grunn til å være bekymret, men en del kritiske underholdning setter nå troverdigheten deres i tvil. Jeg tenker bl.a. på "Forbrytelse II" som går på NRK, og "Operasjon Isbjørn" til Eirik Wekre som kom ut for noen uker siden. I begge er forsvaret og politiet presentert som noe helt annet enn troverdige og redelige. Etter å ha lest boken, og, om det finnes en fnugg av sannheten i fortellingen, vil mange tenke at det er så mye vi ikke vet!
Etterforskeren Hege Tønnesen blir dratt i et heksebol av konflikter og skjulte agenda i begge organer. Dette gir oss en en svært underholdende spenningsroman. Med heltinnen reiser vi fra Hedmark til Svalbard, vi treffer mange gjenkjennelige og velbeskrevet karakterer, og vi balanserer mellom motløsheten og iveren. Det er spennende, men samtidig sitter jeg med en følelse av ha fått litt for mye av det gode for at det skal være sant: hadde jeg vært Hege T. hadde jeg ligget på sykehus i uhelbredelig koma siden side 100. Om forfatteren vil blunke litt til leseren["Dette er bare noe jeg har funnet på!" ] eller ikke, synes jeg det ødelegger litt det generelle inntrykket om boken.
6

Ildens øye

Jeg fikk sans for Jorun Thørrings kriminal litteratur da jeg leste Glassdukkene. I hennes nyeste bok, treffer vi igjen den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han er som alltid bekymret for sin voksende sønn, og oppfyller mer og mer de samiske klisjéene som hører til en slik "helt". Det var derfor fornøyelig å lese om hans steben når han står i klem mellom en yngre nymfoman, og et voksende forhold til en god vennine.

Tromsøs bybrann i 1969 er grunnlaget for fortellingen. Allerede midt i boken hadde jeg funnet skurken, så måtte jeg revurdere litt, men til slutt hadde jeg gjettet rett! En grei underholdningsbok, men langt ifra nyskapende i genren.

6

Kullunge

Noen lesere hadde påpekt for meg at Monica Kristensen er "slett ikke så verst" som krimforfatter!

For å ta en pause fra Shantaram, dro jeg derfor med henne til Svalbard, nærmere i kullgruvene der oppe, hvor det er like mørkt inne som ute.

Dette er en troverdig fortelling. Alle involverte kunne være deg og meg: tilfeldighetene gjør at noen blir dratt til å begå kriminelle handlinger med uante konsekvenser både for selg selv, familien og lokale samfunnet. Som vanlig, begynner det hele med noen få feiltrinn en bør rette så godt en kan. Forfatteren er svært flink til å vise hvordan små ynkeligheter kan være nok til å velte om hele tilværelsen, og det uten å være moraliserende. Det er egentlig lite suspens i boken. I så måte er Monica Kristensen ganske nyskapende: uten store fakter forteller hun et lokalt drama, men det forteller hun godt.
7

Shantaram

Det er Shantaram sin skyld at jeg ikke har blogget i hele sommer!
Shantaram er en av de beste velskrevet og knakende gode bøkene jeg har lest i år. Den er beregnet for tålmodige lesere: de ca. 1000 sidene i Gregory David Roberts bok krever utholdenhet. Men belønningen er dessto større, når en endelig lukker den.

De av oss som har levd en stund husker nok tenåringsopplevelsen av å lese Henri Carrières "Papillons". Han tok oss til den inntil da ukjente verden av kriminalitet, fengselsliv, rømning i jugelen, livet med indianerstammer m.m. På en måte er Shantaram laget i samme baner, men der slutter sammenligning.
Mens Carrière utbroderer, rettferdiggjør sin egen fortreffelighet og forfører leseren , beskriver Roberts sin egen Golgotha i Bombay under rømning fra austalsk fengselsvesen. Kjærlighetserklæringen til byen og dens innbyggerne er i seg selv fascinerende. Vi vet at noen mennesker har funnet fred i å oppsøke den brutale virkeligheten som finnes i slike millionsbyer, men som oftes har de en agenda på forhånd.
Forfatteren havner bare der, og forteller! Han forteller om menneskene han treffer, om valg han må eller er tvunget til å ta, om smerten av å være på flukt og av ikke lenger vite hva som egentlig er rett og galt.
Han treffer forførende mennesker, han tar til seg deres lærdom, litt etter hvert begynner han også å forstå dem og dermed seg selv.
Den erkjennelsens prosessen utvikles gjennom hele fortellingen. Sammen med forfatteren nøster man den opp til man endelig sukker lett mens man lukker boken. Gjennom lesing, har man fått tildelt en diger porsjon av miser og forferdelighet, av makt- og følelsesmisbruk, men sammen med alt dette har man også fått opplevd all den underliggende skjønnheten som enhver bærer i seg, tross livets vilkår.

Boken er forholdsvis lett å lese, men trenger litt lengre "fordøyelsestid" enn de fleste. Derfor tok det så lang tid å bli ferdig. Jeg måtte nemlig rense hodet en gang i blant med de tre kriminalromaner som nevnes ovenfor.

9,9+