John Irving har blåst mye frisk luft på litteraturen for en hel generasjon. Før de latinsk-amerikanske forfattere ble alminnelig kjent i Norge, og ga oss den alvorlige/burleske synsvikelen på livet, hadde allerede John Irving gitt oss Garps bok.
De neste bøkene hans ble revet bort fra bibliotek og bokhandel. Men i de seneste år, har han merkelig nok nærmest fått sove i fred på reolene hos oss. Det må antagelig skyldes at det er måte på hvor mange bjørner og brytningskamper en orker å lese om: for min del sluttet jeg å lese Irving etter Den fjerde hånden, han begynte rett og slett å bli kjedelig.
Det sies at gammel kjærlighet ikke blekner så fort,og dermed ble Siste natt i Twisted river en av sommerlektyrene mine, og det ble som å treffes på nytt!
Er det fordi vi modnes samtidig, forfatteren og jeg, at jeg finner en innsikt til livet som passer meg akkurat nå? Boken er gjennomsurret av kjærligheten enhver føler for barna sine, uansett alder eller livsførsel, av følgende bekymringer, misfortåelser og tilgivelser.
Dessuten en ganske inngående analyse av skriveprosessene underveis ligger alltid tilstede som bakgrunn i boken. Dette er ganske interessant å følge med, og setter mange spørsmåltegn ved selbiografisk sjanger.
Sist men ikke minst, tar forfatteren oppgjør med USA's politikk etter 11.september.
Alt dette er nytt i Irving sitt forfaterskap. Naturligvis serverer Irving noen porsjoner bjørn og noen porsjoner bryting, samt mange matoppskrifer. Det finnes også definitivt alt for mange gjentakelser i boken. Likevel ble du forført av forfatterens tidligere bøker, er det nå anledning å ikke bli skuffet!
7
