Jeg ble kjent med Jaume Cabre's (1947-) forfatterskap via boken "Stemmene fra Pamano" utgitt på norsk i 2009. Boken tok for seg borgerkrigen i Spania, og hvordan mennesker ble involvert i den, da og i ettertid. Boken var krevende, men lærerik og faktisk spennende.I sin nyeste bok " Jeg bekjenner" utgitt i fjor (2014) ser det ut at forfatteren sikter til å skrive sin egen "gudommelig tragedie". Hovedpersonen Andreà Ardevol ser tilbake på et langt liv som språkforsker, musiker og psykisk mistilpasset i samfunnet han har levd i. På en intrikat måte, berører forfatteren omtrent alle de 7 dødssyndene hvor grådighet, hovmod og vrede har hovedroller. Han appelerer til flere tidsepoker og deres repektive inferno, som alle, mer eller mindre, er knyttet til Andreàs liv.
Litt etter hvert forstår leseren at Andreà presses til å fortelle mye innen en avmålt tid: han er redd for aldersforfall, og for å miste hukommelsen.
I steden for å la seg forvirre av en tekst som ofte virker usammenhengende, bør en huske at i hjernen passerer tusen tanker hulter til bulter i løpet av kort tid. Det er en magistral prestasjon av forfatteren å ta dette som utgangspunkt for sin egen skriveprosess.
Jeg vil anbefale andre lesere å la Andreàs beretning være den røde tråden i lesningen, og ta alle sidefortellinger som selvstendige noveller. Har dere lest Brødrene Karamazov, vil ikke romanen virke så tung i det hele tatt...
8
