"For det er kveld hele dagen for den som er uten sin elskede"

Preeta Samarasan har skrevet sitt først roman om hjemlandet Malaysia, og kaldt den "Kveld hele dagen". For hver ny bok jeg leser, prøver jeg å forstå hvordan tittelen ble til. I dette tilfelle, synger, på side 319, en av hovedpersonene verset som er sitert over. Sannelig , er tittelen velvalgt. Hele fortellingen består av en vandring i en kjærlighetsløs og bekksvart natt: ekteskap uten kjærlighet, barn uten kjærlighet, tjenere uten kjærlighet, eldre uten kjærlighet. Er det virkelig mulig å overleve dette inferno av usagte ord og fraværende relasjoner? Noen har skrevet at det er humor i boken, men jeg finner bare depresjon og egoisme. Så stiller jeg meg spørsmålet om det var verdt å bruke flere dager for å komme gjennom boken. Svaret må likevel bli "Ja". Det er en roman som tar for seg et svært vanskelig men universal emne: bak fasaden på et hvert hus, gjemmer det seg mange hemmeligheter, uansett hvor prektig den er: det må dermed bli en litt ubehagelig lesning. Temaet er svartere enn svart, men beskrivelsen er mesterlig i så måtte: hemmelighetene avsløres lag etter lag, og det blir vanskelig å legge fra seg boken før alt er blitt klarere. Dessuten hva viste jeg om Malaysia? Gjennom hele fortellingen drypper det av historiske begivenheter, kulturelle særpreg, mattradisjoner, sosiale og etniske beskrivelser. Dette ga meg lyst til å lese mer om landet og plassere det på kartet. Skal du lese en bok om en annerledes barndom, vil jeg likevel anbefale at du leser "Afrikaneren"[se under] framfor denne boken.

6

Afrikaneren - Om en uvanlig barndom

Le Clézio er et kjent navn for leserne i fransktalende land. Han assosieres ofte til fransk "Nouveau roman",med Butor, Sarraute, Perec m.fl. For meg, har forfatteren ikke vært interessant å bli kjent med: forfatterskapet luktet fremdeles litt for mye av pensum og pliktlesning. Så for noen uker siden kom norske oversettelsen av "Afrikaneren" i en kulturfondspulje. Etter å ha bladd litt i boken, bestemte jeg meg å gi forfatteren en ny sjanse og leste romanen på fransk. Det ble en overraskende opplevelse! Riktig nok er skriveteknikken ganske minimalistisk og fåmælt. Gamle utydelige svart-hvitt fotogafier gir en nostalgisk preg til boken som inneholder knapt 100 sider. I bunn og grunn er det en bok som kunne være lett å overse igjen. Heldigvis, gjorde jeg ikke det: et nytt litterært univers åpnet seg ved 1.side. En reiseskildring, en barndomsskildring, en refleksjon om hvorfor en blir det menneske man er, alt dette fikk jeg i løpet av 2 korte lesekvelder. Jeg ble oppslukt, så nå har jeg bestilt fra Deichmanske 2 bøker til av Le Clézio. En hemmelighetsfull forfatter som vil, forhåpentligvis, åpne seg litt til for en ny beundrer.Det kjennes som at han har så mye mer å gi, og å lære meg. Jeg gleder meg!

7,5