Ikke alle gode ting er tre!

De 2 første oversatte bøkene til Ildefonso Falcones

, har jeg anbefalt mange ganger til leserne på biblioteket. De inneholder alt en kan ønske seg når en låner en "tykk bok": historiske rammer, rikholdig persongalleri, spennende intriger m.m. Det vi kaller på fransk "un roman fleuve" ( en bok som så bred, og renner som en elv).
Dessverre er ikke Barfotdronningen av samme årgang. Hovedtema denne gangen er gitanomiljøet  ( sigøyrnere) i Andaloucia, dens musikk (flamenco), lidelser og stolthet.
Sigarproduksjonen i byen og smuglingen av tobakkvarer utgjør lenken til Cuba, hvor en av hovedpersonene kommer fra.
Den befridd slaven Caridad og gitanojenten Milagros møtes tilfeldig og leder oss gjennom hele boken. Men kjemien mellom dem er tafatt, de representerer to forskjellige verdener som ikke møtes ordentlig, og fortellingen halter seg fram på litt kjedelig vis. Det er mange reiser, til fots, i den boken: flukt, smugling, forsvinning, fengsling, men de fenger ikke som i de to andre bøkene.
Forfatteren flyter på sitt gode renommé og, med en altomfattende reklamekampanje, vil han nok selge godt. Jeg håper bare at han ikke blir tilfreds med det, ellers ser det ille ut for Falcones.
6

Litt for mye av det gode!

Jeg har lest to andre kriminalromaner til Øystein Wiik

. De utspilte seg i et miljø som han kjenner dypt og godt, nemlig operaverden med sin intrikate hierarki.
Han kjenner sikkert også Venezia svært godt. Han snakker antagelig litt italiensk, og har kanskje pugget Casanova som rollefigur til W.A. Mozart. Kunnskapene bruker han for alt det er godt for i Casanovasyndromet.
Det gir ham likevel ikke rett å selge oss en kvasi reiseguide, eller en nærmest pornografisk novelle, og i verste fall en italiensk parlør i stedet for den forventede krimmen!
" De skaffet meg klær fra Pal Zileri, sko fra Morandi, parfyme fra Aqua di Parma..." Slike sitater hjelper litt driften i boken. Forfatteren bruker dessuten mange italienske sitater som han oversetter systematisk uten at det heller hjelper.
Men det mest sjenerende er fortellingens kjerne. En mann ser ut å ha spesialisert seg i forsvinningsnummer, han blir litt etter hvert en nikkedukke i hendene til en mafiaboss, som bruker han som medisinsk prøvekanin. Han læres opp å bli en ny Casanova med dødbringende effekt på sine erobringer.  Om han ikke har overmenneskelige krefter, eller en far som Dan Brown, er det umulig å tro på fortellingen som er tråklet med så store masker at den rakner før slutten.
4