Barneloven

Barneloven av Ian McEwan

Skal et siamesisk tvillingpar dø, når en av dem kan reddes, fordi foreldrene ikke vil tukle med Guds skaperverk?

Skal en kreftsyk gutt dø, når han kan reddes ved blodoverføring, fordi familien er Jehovas Vitner og imot blod fra andre?

Slike saker står høyesterettsdommer i familierett, Fiona ovenfor, samtidig som hennes ekteskap skranter.

 I Barneloven av 1989 står det: Barnets ve og vel skal ha forrang

.En gripende roman om kultur og religion.

Fascinerende god!

Jeg har nettopp avsluttet de to første bind i Jón Kalman Stefánsson trilogi : "Himmelrike og helvete" og "Englenes sorg". Siste bind "Menneskets hjerte" fryder jeg meg allerede til å lese!

Vi er på Island for ca. 100 år siden: det er kaldt, forferdelig kaldt på havet i 1.bind, på fjellet i 2. bind.Tross den ugjestmildheten som rammer inn fortellingen, syder den av hjertevarme og poesi.
Det er de døde som forteller om en en svunnet tid, som et greskt kor i antikkens tragedier. De snakker om armod, annerledeshet, barske menn og selvoffrende kvinner, om ære og fall, med ord som er så mektige at nesten hver side kan tilby et sitat som leseren kan gjøre til sitt.
"...Slik er det, mye lys skaper dype skygger, en stor lykke har sitt motstykke et eller annet sted i en stor ulykke, og menneskets lykke ser ut til å være dømt til å danse på en knivsegg.."

"...Mannen dør dersom du tar brødet fra ham, men uten drømmer visner han. Det som betyr noe, er sjelden komplisert, og likevel er vi nødt til å dø for å komme frem til en slik selvfølgelig konklusjon..."

"Det finnes bøker som underholder deg, men som ikke berører noe i ditt innerste. Så er de andre som får deg til å tvile, som gir deg håp, utvider verden og sannsynligvis gjør deg kjent med avgrunnen. Noen bøker betyr noe, andre underholder deg..."
Uten tvil, tilhører bøkene til Stefánsson den første kategorien. Forfatteren har flere ganger vært nominert til Nordisk litteraturpris, og det er en blodig urett at han hittil ikke har fått den. Som en garvet leser kommenterte, mestrer Stefánsson en kunst av Nobelpriskvalitet. Så la ham ikke være upåaktet og løp til biblioteket...
10

Britt-Marie var her.

Britt-Marie var her av Fredrik Backman.

En tvers igjennom fornøyelig historie om 

Britt-Marie, en 63 år gammel kvinne.

Britt-Marie har nettopp forlatt ektemannen sin

og må ut på jobbsøking. Ikke for å tjene penger, men for at noen skal etterlyse henne om hun skulle falle død om i leiligheten sin og ligge der og stinke.

Britt-Marie er svært renslig og liker å ha alt i orden .Rot i bestikkskuffen gir henne frysninger.

Så dukker det opp en jobb i en ungdomsklubb.

Les eller hør historien om hvordan det går med henne og ungdommene i Borg. Et sted som er rammet av finanskrisen og alt utenom ungdomsklubben er nedlagt.

8

Ikke skue hunden på håret!

I denne boken på 156 knappe sider står menneskelige outsidere i sentrum.
Høytleseren på 6.27-toget arbeider på en resirkuleringsfabrikk for papir. Han har såvidt to venner, begge langt fra A4-format. Ett eller annet sted i samme byen, vansmekter en jevnaldrende dame som toalettvakt på et større kjøpesenter. Alle fire lever et grått og utmattende liv, men reddes av en spesiell kjærlighet for det skrevne ord og bøkene.
Boken til Jean-Paul Didierlaurent skriver seg inn i en liste av franske romaner som tar for seg samme tema: et fellesskap av slitere, og deres hemmelige hager bundet til litteratur, filosofi eller andre kunstarter. Jeg tenker særlig på Anna Gavalda og Muriel Barbery. Didierlaurent ville jeg plassere mellom de to. Tonen hans er mindre krevende og intellektualisert enn hos Barbery, særlig på grunn av en delikat bruk av humor; men han graver litt dypere enn Gavalda, som faller lett under "feel good" begrepet.
Felles for alle tre er likevel at de skaper en fornyet godhet for menneskeslekten hos leseren.
Anbefales som en myk start for høstens lesning!
8

Litt for mye eller litt for lite?

 I Djevelen kan ikke lese omfavner Silvia Henriksdóttir mange tema: pietisme, kvinneundertrykkelse, samfunnskritikk, barnemishandling, tilpasningsvansker m.m.
Dessuten tester hun flere litterære genre: biografisk fortelling, dagbok og kriminal diktning.
Forsøket er verdt beundring, og boken er lettlest.
Kanskje er det med vilje eller av diskresjon at forfatteren bare streifer over så alvorlige tema, og overlater til leseren å trekke egne konklusjoner?
Likevel, står jeg igjen med inntrykket at Henriksdóttir kunne ha porsjonert ambisjonene sine bedre, kanskje pløyd dypere noen av temaene, og gitt leseren litt mer å tygge på for hver av dem. Jeg vil ikke beskrive boken som overfladisk, men den er ikke langt unna, dessverre.
6

Første hjelp for å forstå Japan.

I all sin framtreden, har bestandig Japan virket så gåtefull for meg! Japanske filmer, japansk litteratur, japanske turisme, shintoisme, hage og arkitektur, teseremonier, kleskodeks m.m. virker som oftest uforståelige og fulle av motsetninger.
Det ble derfor en liten dannelsessesreise å lese "Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami.
I boken, møtes to ensomheter, mens byen vrimler av liv. De to "særingene" vanker på lugubre kafeer, beruser seg på sake, og til mot å snakke sammen. Selv om de framstår som fullstendig rutinepreget, hengir de seg til en relasjon, som hverken han eller hun vet om den vil eller hvor den vil føre fram. Alt som skjer mellom dem virker tilfeldig, samtidig som det foregår i svært fastsatte former, og med ytterste høflighet.
Hele romanen byr derfor på en koas av følelser, innpaket i kunsttrykkaktige naturbeskrivelser og små dagligdagse refleksjoner, som i bløtt silkepapir.
Atmosfæret som rår over i hele boken bør oppleves: det både forklarer og bekrefter forutanelser mine: alt og alle i Japan  vil forbli gåtefulle, men en biteliten flikk av mysteriumet ble løftet vekk ved å lese boken.
6,5

Vil du forstå litt mer om Japan?

Søstrene Makioka av Jun'Ichiro Tanizaki (1885-1965) ble utgitt i Japan  i 1944-1948.

"Den syv hundre siders lange fortellingen om de fire søstrene Makioka  er like forunderlig som den er fascinerende. Forunderlig fordi den kun dreier seg om hvordan få giftet bort de to yngste søstrene.
Fasinerende fordi den paradoksalt nok er utrolig underholdende, tross kapittel etter kapittel om de mest hverdagslige ting; som de uendelige diskusjonene over hvorvidt en liten flekk over et øye kan ødelegge muligheten for et godt ekteskap."  Dette skriver Cathrine Krøger i  Dagbladet 18.07.2014

Ja, det skjer faktisk svært lite i den tykke romanen, likevel drives leseren  fra den side til den andre, trollbundet, og av håpet til en forløsning. At jeg ikke kunne legge boken fra meg skyldes først og fremst fortellingens univers. Alt fra matskikker, kleskodeks, høflighetsnormer, familieforhold, til tradisjonelle feiringer, m.m. oppleves som fremmede, ja, fascinerende, til tross for at handlingen foregår nærmest hele tiden bak lukkede dører. Ikke minst interessant er beskrivelsen av hvordan japanerne fra krigstiden oppfatter andre kulturer, og hvor mye de allerede tar til seg Vestens skikk og bruk...når det passer dem.

Det er et lite kunstverk fra forfatterens side å holde på leserens oppmerksomhet på denne måten. Det er bare beklagelig at korrekturen av den norske oversettelsen til tider er så dårlig gjennomført. Det er irriterende å måtte, gjentatte ganger, lese setninger som følgende "... for selv om hun var der var for å pleie en syke"(sic)

Men for den som vil dykke i Mariokas verden, vil navnene Tsuruko, Sachiko, Yukiko og Taeko ikke glemmes så fort!

8

Ikke noe nytt under sola...

Granada av Radwa Ashour (1946-2014) tar for seg samme tema som Ildefonso Falcones i "Fatimas hånd". Jeg ble likevel nysgjerrig på hvordan en egyptisk forfatterinne ville forestille den turbulente perioden, eller om hun skulle legge fram noen nye momenter om den fascinerende tidsperioden i Spanias historie.
Som Falcones, begrenser hun seg til å beskrive sameksistensen mellom jødene og muslimene i Andalusia rett etter at den spanske kongen overtok kontrollen over byen. Forfølgelsen av begge grupper er faste innslag hos begge forfattere: forskjellen er at Falcones legger et episk pust over det hele, mens  Ashour beskriver de mer og mer  innskrenkede levekår til Abu Jaafar og familien hans på en mer brutal måte.Mens Kristoffer Colombus parader i gatene, øker de kristne kravene mer og mer: tvangskonvertering, heksejakt, autodafe m.m.

Det er unektelig at muslimer og jøder ble påført store lidelser da...som nå. Men jeg savner fremdeles et mer nyansert bilde: var livet under det mauriske kongedømmet bare av melk og honning, og i så fall for hvem? Jeg leste nettopp en artikkel i "Les cahiers de la Méditerrannée" som retter et kritisk blikk mot tendensen til å forskjønne den såkalte fredelig sameksistens mellom forskjellige trossamfunn rundt i Europa og Midtøsten, også i faglitteratur. Vår egen tid vitner om noe helt annerledes, og kanskje vil nye forfattere tørre å grave litt dypere. Jeg venter i spenning...
7

Sosialreise på 16.hundretallet

Din nestes eiendom av Atle Næss.
En sjelden bok: den omfatter så mye, er mektig som en saga, byr til refleksjon, men samtidig er like lettlest som en gammeldags roman! Det er en klisjé å skrive at en bok har alt, men likevel tør jeg å skrive at i dette tilfellet, er det rett.

Anders og Solvår er bokens Romeo og Julie, fra to bondefamilier som ikke kan fordra hverandre. Den ene er fattig og tafatt, den andre litt rikere og vill. Den ene blir værende i havgapet og omsider storbonde, den andre flykter til Europa og blir skipsreder i Holland. Kjærligheten seg i mellom er rå, usagt, og må vike for viktigere ting, nemlig å overleve.

Atle Næss tar oss dypt i det norske bondesamfunn på 1600-tallet, dens levekår og utfordringer. Med ham reiser vi til Holland, der borgersamfunnet er i ferd til å ekspandere, kolonisere, og finne ut at tulipandyrking kan være en gullgruve.
Hollendere betrakter illeluktende nordmenn, deres middelmådighet, uten større ambisjoner enn å erverve seg noen dekar myr på bekostning av hverandre. Nordmenn misliker å måtte ty til den hollandske handelsflåten for å få tak i mynter og salt, og har ingen videre respekt for det folkeferdet som synes så godt om seg selv. Litt etter litt, avdekker forfatteren det universelle hos begge gruppene: hangen til å ha det bedre, koster hva det koste vil!

I denne romanen, fra 2009, vil jeg si at Atle Næss når samme høyder som  Bojer og Laxness!
9

Lasarus' kvinner

Marina Stepnova skriver om 3 kvinner i en tidsperioden som strekker seg fra før 1917-revolusjonen til Glasnost i Russland.
Alle 3 er knyttet til Lasarus: den første er morserstatningen og idealet, den andre er hustruen og fetisjen, den tredje er barnebarnet. Lasarus har et mildsagt komplisert forhold til kvinner, og hans ikke videre sympatiske personlighet legger premissene for fortellingen. Han er vitenskapsmann, forskningen diktere hele hans framferd, og han bryr seg hverken om politikken, eller hvem han tjener.
Hans menneskelig kraft går ikke upåaktet, og påvirker omtrent alt han rører, ikke minst hans kvinner.

Likevel er den turbulente tiden i Russland-Sovjetunion-Russland som ligger som bakteppe for hele boken: leseren får dermed en grundig innblikk i hvordan intelligentsia taklet og overlevde den.

Barnebarnet har fortellerstemme. Det er henne som fikk meg til å like boken. Fra en barndom som brått tar slutt, vokser hun i ualminnelige kår, uelsket, uten bestemmelsesrett, og dradd til et yrke som hun avskyr. Hun blir ballettdanserinne!
Elsker du ballett eller ikke, vil du dykke inn i miljøet, og jeg lover deg at du aldri vil se på Bolsjoj med samme øyer, etter å ha lukket boken!
8

Sannheten og andre løgner.

Sannheten  og andre løgner av Sacha Arango.

Da jeg ble kjent med Henry Hayden, trodde jeg han var en kjent og berømt kriminalforfatter. Det viste seg desverre at har var en bedrager og løgner.Bak hans store suksess, stod hans kone. Hun var forfatteren bak alle hans mesterverk, noe ingen andre enn de to visste om. Når hans forlagssjef og elskerinne blir gravid, må noe gå galt og det gjør det. Noen dør og Hayden får politiet på nakken.

En spennende fortelling, litt utenom en vanlig krim, og Sacha Arango kan kunsten med å overraske.

8

Fritt fall.

Fritt fall av Lisa Gardner.

Hvem er Nicky Frank?

Hva skjedde den natten hun kjørte av vegen?

Er det noen som ønsker henne død?

Hvor ble det av barnet som satt i baksetet?

Hvis du ønsker å få vite mer om Nicky Frank, les boka og få svar.

En veldig spennende historie med en original intrige.

8

Er Elisabeth virkelig borte?

Maud er godt over 80 år. Hun bor hjemme, med hjelp fra datteren og sosiale tjenester. Maud er vennine med Elisabeth, og er "litt" glemsk.
Maud grubler mye. To spørsmål dukker stadig fram: hvilken jord egner seg best til å dyrke squash, og hvor er Elisabeth forsvunnet. Hun er nemlig ikke hjemme lenger!
Etter beste evne, forsøker Maud å løse begge gåter, selv om de virker ganske fjerne fra hverandre.
Romanen gir delvis svar, men den er ikke en kriminalfortelling, selv om den markedsføres som sådan.
Den er tvert imot en dyptpløyende analyse av demens, sett både fra hun som rammes og hennes omgivelser.
Det har virkelig skjedd en forsvinning i Mauds barndom, der hukommelsen fremdeles er til å stole på. Mauds erindringer veves sammen med nåtiden for å skape en detaljert og realistisk beskrivelse av en sykdom som rammer flere og flere.
Ved endt lesing, står jeg igjen med en egen gåte: " Hvordan ble det mulig å fange meg med et så dystert tema, gi meg så mange verdifulle informasjoner, og det fra en så ung skibent som Emma Healey?"
Det navnet skal jeg følge med argusøyne i framtiden, og jeg skal satse på å kjøpe flere av hennes bøker.
8

Moogli fra Michigan

"Homo homini lupus est".
Hvis det er slikt som det gamle ordspråket vil det til at mennesker oppfører seg som ulver mot hverandre, vokser sannelig Margo som en ulvunge. Hun er en Moogli med mange Shere Khan, og kanskje en god Ballo til slutt!
I en avkrok av Michigan, er teenåringen besatt av skyting, jakt og fiske: ikke så annerledes enn tvillingssøstrene som skaper p.t. store bølger på sosiale media.
Hun søker likevel etter det menneskelig i den barske naturen, blandt tøffe og selvopptatte mennesker. Her gjelder det å overleve for alle som en: "det er vanskelig nok å finne ut hvordan en skal leve...uten å bekymre se for hva faen som er normalt. Dette normale livet ditt kan du ha for deg selv."

Naturen er "hovedpersonen" i den romanen. Lesningen kunne derfor bli langsom ved å følge naturens rytme, dens gaver og feller. Men i det miljøet lever også et persongalleri, brautende, krevende, og til tider ufordragelige. Kunststykket i denne romanen er dermed at forfatteren bruker motsetningene og kontrastene mellom de 2 polene for å skape en annerledes og svært fengende fortelling som anbefales sterkt.
7

Naboens sønn.

Naboens sønn av : Dror Mishani.

Israelsk krim.

En imponerende og lavmælt kriminalfortelling. Ingen vold, skyting eller slagsmål. Handlingen er lagt til en forstad til Tel Aviv. Her blir vi kjent med politietterforsker Avraham Avraham. En dag kommer ikke 16-år gamle Ofer hjem fra skolen og Avraham tar feil når han forsikrer moren om at gutten snart dukker opp igjen. Jo bedre han lærer Ofer å kjenne, jo lengre bort fra sannheten kommer han. Les boka og bli kjent med Avraham og den overraskende slutten på historien.

9.

Man velger ikke sin egen familie...

Det begynner som en skillingsvise: fattigdom i Oslo tidlig på 1900-tallet, en utslitt mor, en alkoholistert og voldelig far, 4 barn overlatt til seg selv.
Marmor  kunne, på biblioteket her, havne på reolen sammen med lettleste bygderomaner, for lettlest er jo boken!
Men Torill Brekke kan sitt fag.
Hun bruker fortellerstemmen til barnebarnet Carla for å nøste opp en familiesaga utenom det vanlige. Fra elendige levekår, foretar bestemor Gudny en sosial reise fra en falleferdig ettroms leilighet til det staselige huset med  mamorsøyler. Der gifter hun seg, tilpasser seg mer eller mindre, blir en ikke alt for god mor, og et hespetre av en bestemor.
Det viser seg at Carla samt de fleste av hennes etterkommere ikke har
det bestandig greit i sitt eget liv. Carla mimrer og graver i egen hukommelse. Hva har gått galt underveis, hvem er det sin feil, eller det noens feil i hele tatt? Det sies at nissen flytter bestandig med lasset.... Søylene var ikke av ekte marmor, og familiene som lever rundt dem, viser seg å være fullstendig disfunksjonnelle.
Lett å lese, men vanskelig å glemme,
7

Tilhørighet: en dyd av nødvendighet?

Maren Uthaug er ikke bare forfatter, men også en annerkjent blogger og tegner. Boken hennes "Sånn ble det" bærer et sterkt preg av selvbiografi: hun er halv dansk og halv norsksamisk som hovedpersonen i boken, som også bruker tegning som uttrykksmåte. Det barnet Kirsten var da hun het Risen og bodde i Norge greier ikke å tilpasse seg det A4 livet som stemoren vil inprente henne i. For det er bestemor Ahkku sine fortellinger om Lestadiusog de underjordiske alt for til stedet i barnets minner. Hun flykter i tegningene, i stillheten, til skjulet i hagen, og mistrives til de grader... Ville det hjelpe å komme tilbake "til røttene"? Dette får forblir et åpent spørsmål, men la oss si at virkeligheten stemmen skjelden med barndommens drømmer.
Den fortellingen vekker gjenkjenning hos som alle som lever et flerkulturelt liv, om ikke alltid i så ekstreme tilfeller.
Dessuten er boken skrevet uten omsvøp: Slik var det, sånn ble det! Uthaug skriver en like ren og minimalistisk tekst som hun tegnet sine striper, og det kler fortellingen!
8

Vi og minoritetene = Hva kom først av egget eller hønen?

Aina Basso har skrevet en bok om romanifolket i Norge, på en tid da Norge ikke visste noe om romenske minoritetene.  Likevel viser det seg at avskyet og ubehaget var ikke var mindre da enn nå.
"Finne ly", deles mellom to fortellerstemmer: Hanna søker ly fra det slitsomme livet på reisen,  fra tigging, sult og tukthuset. Johannes er yngste sønn på et småbruk i skogskanten, hvor hun søker ly. Han ydmykes stadig av storebror, har frynsete nerver, en alt for myk sjel, og forelsker seg i Hanna. Så langt er fortellingen svært tradisjonnell: jalusien og dramaet utvikler seg som forventet mot en tragisk slutt for alle parter.
Boken skiller seg  likevel ut fra uttallige bygderomaner av humse kvalitet, ved å vekke mange refleksjoner hos leseren. Hvorfor ble det slikt? Hvorfor kan ikke mennesket skille mellom fordommer og den enkeltes virkelighet? Hvorfor havner vi  med å misbrukes hverandres tillit så lett? Er det en del av menneskenes naturen å systematisk ødelegge det gode som finnes i enhver? En relasjoner mellom forskjellige kulturer så håpløst vanskelig? Er integreringen av minoriteter fullstendig umulig?
Forfatteren gir ingen svar, og jeg avsluttet boken ved å innse at det det skal så lite til for både å ødelegge eller bygge opp et medmenneske. Håpløs konklusjon? Si ikke det, les boken
 8

Jeg bekjenner/ Jaume Cabre

Jeg ble kjent med Jaume Cabre's (1947-) forfatterskap  via  boken "Stemmene fra Pamano" utgitt på norsk i 2009. Boken tok for seg borgerkrigen i Spania, og hvordan mennesker ble involvert i den, da og i ettertid. Boken var krevende, men lærerik og faktisk spennende.
I sin nyeste bok " Jeg bekjenner" utgitt i fjor (2014) ser det ut at forfatteren sikter til å skrive sin egen "gudommelig tragedie". Hovedpersonen Andreà Ardevol ser tilbake på et langt liv som språkforsker, musiker og psykisk mistilpasset i samfunnet han har levd i. På en intrikat måte, berører forfatteren omtrent alle de 7 dødssyndene  hvor  grådighet, hovmod og vrede har hovedroller. Han  appelerer til flere tidsepoker og deres repektive inferno, som alle,  mer eller mindre, er knyttet til Andreàs liv.
Litt etter hvert forstår leseren at Andreà presses til å fortelle mye innen en avmålt tid: han er redd for aldersforfall, og for å miste hukommelsen.
I steden for å la seg forvirre av en tekst som ofte virker usammenhengende, bør en huske at i hjernen passerer tusen tanker hulter til bulter i løpet av kort tid. Det er en magistral prestasjon av forfatteren å ta dette som utgangspunkt for sin egen skriveprosess.
Jeg vil anbefale andre lesere å la Andreàs beretning være den røde tråden i lesningen, og ta alle sidefortellinger som selvstendige noveller. Har dere lest Brødrene Karamazov, vil ikke romanen virke så tung i det hele tatt...
8

Vekk meg hvis jeg sover

Første bok av Eivind Hofstad Evjemo ( 1983-), er skrevet som en slags ettertidsdagbok. Det ser ut som at forfatteren / hovedpersonen har satt seg i ny og ne for å legge på papiret brokker av barndommen, litt etter hvert som de dukker opp i hukommelsen. Det virker troverdig for leseren, og forklarer også det usammenhengende forløpet i boken.  Flittig bruk av  pronomen "han" og "hun", gjengir godt hvordan et barn tenker: litt ditt, litt datt, ingen unødvendig presisjon.
Som ikke norskfødt, er det ikke så mye som vekker egne erindringer, men er du i det nostalgiske hjørnet, kan boken anbefales.
6

Ungdommens kritikerpris 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen har toppet mange lister over beste utenlandske romaner  mot slutten av 2014. Om det er fortjent, vil jeg neppe uttale meg om, men la oss si at boken er verdt å lese, og ikke bare av ungdommen! En voksen person vil her ofte erfare en "dejà vu", og dette på en lavmælt om ikke koselig måte. Hvis kunsten er å sette ord på allmene opplevelser eller drømmer betegner en god bok, er dette en god bok!
7