Kinesike brødre er noe for seg selv!

"Brødrene" av Yu Hua kom ut på norsk i 2012. Det er en murstein av en bok på over 700 sider som tar oss til Kina i tiden rundt kulturrevolusjon (1966-1969).
Boken kan leses som en svært lang skillingsvise: det gråtes og lides mye, lykken er kortvarig, og livet er blodig urettferdig.

Kulissene for fortellingen er en liten by hovedsakelig befolket av fattige og strevende mennesker, og av barn som er overlatt til seg selv det mest av tiden. Rundt hovedpersonnene danser og synger et kor av leende og nysgjerrige mennesker som godter seg like konstant over andres lykke eller ulykke.Under lesingen, har det mang en gang dukket opp for meg de groteske bildene av antiske teatermasker.

Det er noe pantomimeaktig over hele boken, ikke bare som situasjonskomedie/tragedie, men også i språkbruk som til tider kan være så grovkornet at en lurer på  om vi befinner oss i Midtens riket.
Men boken er naturligvis mye mer enn dette. Den utgjør en flengende kritikk av en av de svarteste årene i Kinas moderne historie, hvor tusenvis mistet ikke bare liv, men verdighet og selvrespekt,  til de ble til geipende masker. Som nevnt i mange omtaler, er Yu Han bosatt og utgitt i Kina hvor sensuren brukes flittig. Jeg tror derfor at han bruker evige teatertrikser og urgamle eventyrfortelllerkunst for å skyggelegge sine egentlige hensikter: det er ikke "bæsj og promp" som er mest skittent, pass deg heller på pene ord fra despotene
7

Kyssar våre er ei avskjed

Som fortalt før, leser jeg oversatt litteratur fra fransk, på originalspråket, hvis den finnes i Norge. Det gir meg bedre forståele og grunnlag til å vurdere bøkene.

Boken av Nina Bouraoui har fått fantastike kritikk både i Skandinavia og i Frankrike. Ja, hun bruker et nydelig språk, hvor hvert ord har fått et strøk polish. Ja, en rekke små monologer utgjør bokens oppbygging og er ganske spennende. Ja, lengselen, seksuell begjær og selvransakelsen er fristende tema å undersøke nærmere. Likevel, språket er så "konstruert" at det er vanskelig å leve seg inn i det. Like vanskelig er det å finne ut hva forfatteren egentlig vil dele med leseren. Temaene er tydelig bygget rundt en personlighet som hverken skjuler sin homofile legning, eller dens innflytelse på alt en foretar seg. I så måte, utgjør boken en interessant  eksistensiell analyse: vi er ikke langt fra A. Camus eller n. Sarraute. Boken anbefales derfor for leseren som er interessert i språkbruk, språkkonstruksjon eller eksistensialistisk litteratur. For oss andre, er den ganske kjedelig, og beklagelig nok frister den ikke til gjentakelse!

5

Kyssar vår er ei avskjed