Les eller Tom Egeland!

Jeg lot meg forføre av Fredric Drum, hans kokkekunst, hans nese for Bordeaux viner, og ikke minst hans omfattende kunnskap om gamle skriftsspråk.
Hans eksentriske onkel, politiinspektør S. Olsen, var mange ganger et artig innslag, han lærte meg  også å like Stilton ost, som forresten er nesten umulig å få kjøpt i Trøndelag lenger.
La det bli sagt: jeg er ikke veldig glad i romaner som mikser sagn og fakta, myter og virkelighet, i en salig " såkalt" spennende blanding.
I serien om F. Drum dukket ganske mange gamle myter opp, jo flere bind serien fikk (til sammen 10). Esoteriske teorier ble også brukt, men da var serien nesten ferdig. Tross alt, ble lesingen en avslappende opplevelse.
Til tross for at Nygårdshaug hadde lovet å aldri mer skrive krimbøker, er "Pergamentet" utkommet i år, med  Skarphedin Olsen i hovedrollen.
For en skuffelse! Forfatteren gjentar seg, gjør seg ikke umak med å fornye ordbruket sitt, strør om seg med obskure latinske sitater, og er like belærende som en skribent av National Geografic. Alle elementer som ga berømmelsen til U. Eco  and co. er på plass: den katolske kirken og dens lære,  renommerte professorer, gamle pergamenter av djevelsk eller utenomjordisk opprinnelse, forsvunnet tvilling som dukker opp igjen, mennesker i ubalanse, buksprettede dyr, og til og med en dobbeltgjenger av Dan Brown.  Jeg trodde faktisk at Nygårdshaug hadde skrevet en satirisk pastisj av sistenevnte, men forfatteren, i sin  avsluttende kommentar, fjerner all tvil, dessverre! Hvor er det blitt av forfatteren av "Mengele zoo"?
4

Å være kvinne i Shangaï for hundre år siden

Med "Forundringens dal" har Amy Tan skrevet over 700 sider, hovedsakelig om kurtisaner i Kina. Tiden spenner seg  fra rett før imperiumets fall til den spede begynnelsen av den store revolusjonen.
I skyggen av disse "callgirls", vrimler en verden av tjenere, 1.koner, 2.koner, og ikke minst menn , svake eller sterke, rike eller fattige, men alle fastbundet av tradisjoner, familiens forpliktelser, og eget selvbilde.
Amy Tan er flink til å formidle et samfunn som hun tydeligvis har studert lenge og vel. Det rår ellers ingen tvil om at kildene hennes er å stole på. Men hun hadde ikke trengt å bruke alt materiale som har vært sanket under forarbeidet. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser boken: noen ganger blir det nesten som å lese en  langsom reportasje, og den teknikken beriker ikke leseopplevelsen.
Mange har sikkert, som meg, lagt merke til at mange aktuelle skjønnlitterære verk både fra Kina og USA, er murstein-bøker.  I Kina ser det ut til at fortellerkunsten krever nettopp så mange detaljer, apparte, og innfelte sidefortellinger. I USA vil  tydelig ingen av mote-forfatterne la en eneste krok av selvbevishet være i fred, eller ubeskrevet. I begge tilfeller trengs det mange sider, på bekostning av leserens opplevelse. Amy Tan tilhører begge kulturer, derfor bør en kanskje yte en mildere kritikk, men boken hadde likevel tålt å "miste" 200 sider.
6

Ta vare på mamma

Faren mistet taket i  morens hånd på Soul jernbanestasjon i Korea, dermed var hun sporløst borte i folkevrimmelen. Familien etterlyser henne gjennom flygeblader med foto og lover finnerlønn. Moren som hadde vært familiens samlingspunkt og en utrettelig sliter for å skaffe det daglige brød, bar på en del hemmeligheter som etter hvert blir avslørt. Dette er en historie om en kvinne som alle trodde de kjente. Det viser seg at hun er analfabet og er derfor veldig sårbar.
En rørende, intens og varsom skildring av den koreanske kulturen.
Anbefales virkelig, og er en bok til ettertanke. Forfatteren Shin Kyung-Sook er en av Koreas fremste og leste moderne forfattere.
8