Aina Basso har skrevet en bok om romanifolket i Norge, på en tid da Norge ikke visste noe om romenske minoritetene. Likevel viser det seg at avskyet og ubehaget var ikke var mindre da enn nå."Finne ly", deles mellom to fortellerstemmer: Hanna søker ly fra det slitsomme livet på reisen, fra tigging, sult og tukthuset. Johannes er yngste sønn på et småbruk i skogskanten, hvor hun søker ly. Han ydmykes stadig av storebror, har frynsete nerver, en alt for myk sjel, og forelsker seg i Hanna. Så langt er fortellingen svært tradisjonnell: jalusien og dramaet utvikler seg som forventet mot en tragisk slutt for alle parter.
Boken skiller seg likevel ut fra uttallige bygderomaner av humse kvalitet, ved å vekke mange refleksjoner hos leseren. Hvorfor ble det slikt? Hvorfor kan ikke mennesket skille mellom fordommer og den enkeltes virkelighet? Hvorfor havner vi med å misbrukes hverandres tillit så lett? Er det en del av menneskenes naturen å systematisk ødelegge det gode som finnes i enhver? En relasjoner mellom forskjellige kulturer så håpløst vanskelig? Er integreringen av minoriteter fullstendig umulig?
Forfatteren gir ingen svar, og jeg avsluttet boken ved å innse at det det skal så lite til for både å ødelegge eller bygge opp et medmenneske. Håpløs konklusjon? Si ikke det, les boken
8
