Da jeg kom på jobb i dag, med boken av
Rafik Schami under armen, spurte 2 kolleger om jeg hadde lest "den"? Boken teller 914 sider, og er dessverre ikke så lett å ta med seg på ferie, hvis man regner med å ha lite bagasje! Men for en perle eller, som forfatteren selv sier, for en mosaikk av fortellinger.
Boken kan deles i 2 hoveddeler.
Første delen innholder to sammenflettede familiesagaer i den lille landsby Malla i Syria fra ca.1920 til 1950. Leseren får innblikk i en klanhieraki som er så vansklig å forstå for oss, og som fremdeles styrer mye av innenrikspolitikken i arabiske/persiske land. To klaner kjemper på liv og død om å opprettholde makten, det trikses, det lyves, det drepes, og nåde dem som skulle forelske seg i fienden!
Andre delen tar for seg etterkommerne: Rana Shahin og Farid Mushtak. Året er 1960, de lever i Damaskus, er barn av tiden og de gamle feidene mellom deres respektive familie er tilsynlatende endelig begravd. Deres vanskelig kjærlighetshistorie opptar to tredjedeler av boken.
Boken er lettlest og bygget nettopp som en mosaikk: mange små steiner av forskjellige farger som utgjør en fascinerende enhet!
Den er spekket med sagn og eventyr fra/på den arabiske måten. Vi blir kjent med mange bi-personer, dog er ingen overflødig. Små mennesker i smuget, kvinnessatus, maktsyke menn, mange statskupp er skildret med samme omhu. Råskap, blodhevn og religionkonflikter omgås filosofi, humor og menneskelig skjønnhet. Under det hele ligger et teppe av ubegrenset kjærlighet til et land og dets innbyggere, den gjør boken så inntagende, at det kan bare anbefales på det sterkeste!
For meg, en av de beste bøkene lest i det siste
9
