Stiklingen

Den islandske gutten Lobbi fikk lidenskapen med å dyrke roser inn med morsmelka. Selv i den karrige jorda på Island, klarte mora å dyrke frem de mest fantastiske blomster. Med tre sjeldne rose-stiklinger reiser han til en utfordrende jobb med å redde en forfallen berømt rosehage i et kloster i Europa. Han reiser fra sin ni måneder gamle datter, som ble resultatet av en kvelds bekjentskap. Etter å ha ankommet klosteret får han forespørsel fra barnets mor Anna, om å komme på besøk der med barnet. Hun skal studere genetikk og vil gjerne at faren skal passe på barnet imens. Han tar utfordringen, og hverdagen blir brått byttet ut med farsrollen og matlaging.

I franske medier blir boka kalt "en åpenbaring" og "årets litterære funn". Den ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Forfatteren Audur Ava Òlafsdòttir er en av Islands mest kjente populære forfattere. En bok for avslapping, med gode skildringer av personer og landskap, en "feel-good" roman.

7




Kommentar: Nydelig liten sak, men  ikke alle er enige, se: http://denboka.wordpress.com/2013/09/04/stiklingen-audur-ava-olafsdottir/

" De fleste av oss..."

Julie Otsuka er en av de få japanske forfattere som de norske forlagene har villet oversette i det siste. Det ser ut som om de har innsett hvor mye den japanske kulturen ( i denne tilfelle  i spedt amerikansk) kan bidra til litterære opplevelser her i landet.
I "Buddha på loftet"  beskriver forfatteren et ganske ukjent kapittel av USAs historie. Den består  først av den massive og velkomne immigrasjon av japanske arbeidere, deres daværende "familieforeninger", på tidlig 19-hundretallet, og en tilsynelatende integrering av etterkommerne. Den etterfølges av fornektelsen, tvunget eksil, interneringen og nærmest total forsvinningen av samme japanske befolkning, etter Pearl Harbo i 1941.
Tyve år beskrives kronologisk av kvinner som er "kjøpt brud": ankomst, tilpasning til ektefellen, tilpasning til arbeidet, tilpasning til de hvite, barnefødsel og oppdragelse, modne bekymringer, så ryktene om transportering, som fort blir en realitet.
Hver avsnitt i boken  begynner med " Noen av oss", "En av oss""Noen få av oss", "Noen få blant oss", "Noen av dem".Ved å velge å skrive en  slik kollektiv fortelling, skaper forfatteren et univers av nyanserte gjentakelser, og en leserytme som akselerer mot bristepunktet på slutten av fortellingen, som en bølge som bygger seg opp før den brister ved stranden.
Betyr det at  disse 20 årene bare var en bølge i.f.t Amerikas historie? Alt tyder på det: "Et år er gått, og nesten alle spor etter japanerne er visket bort fra byens overflate.[..]Det eneste vi vet, er at japanerne er et eller annet sted der ute, og at vi her i denne verden neppe noen ganger kommer å treffe dem igjen".
Hvis  å skrive er en kunst, er Julie Otsuka en stor kunstner, en fortellerkunstner!
8,5

Gammelmodig, men så raust!

Ulla-Lena Lundberg  har vært flere ganger nominert til Nordisk litteraturpris. Dette er ikke ensbetydende med kvalitet, men peker likevel på at forfatteren er ikke hvem son helst.
I boken "Is" vil leseren leve i fire år (og ca.400 sider) sammen med et lite øysamfunn på 1950-tallet. Det er ikke lett å unngå å sammenligne romanen med Roy Jakobsen sin "De usynlige" som også ble publisert i år: samme forståelse av skjebnen, samme fusjon med naturen uansett hva den utsetter en for,samme standhaftighet...
Der hvor Jakobsen antyder, beskriver Lundberg nidkjært små og større hendelser. Men forskjellen strekker seg lenger. Ved å velge et ungt prestepar som hovedpersoner, introduserer dessuten Lundberg et religiøs og reflekterende element, som ikke finnes hos Jakobsen. Dermed blir Guds gjerninger på jorden et fast inventar eller et bakteppe for hele samfunnets gjøremål. Det gir fortellingen en kraft som jeg husker fra S. Lagerlöf's Jerusalem. I så måte, føyer Lundberg seg til en lang skrivetradisjon, hvor en presis, enkel, nærmest dagligdagse uttrykksmåte, greier å gi leseren en leseopplevelse av svært høy kvalitet.
7,5