fredag 17. desember 2010

En sart , svart og rar kjærlighet


Romanen til Jan Chr.Næss fikk fram assosiasjonen til et snøfnugg: så lett å lese, så lett å trives med. Den beskriver en ganske banal kjærlighetshistorie: de møtes, de tiltrekkes av hverandre og de lever lykkelige alle sine dager.Men prøver du å slikke snøfnugg i deg, overlater det en liten besk smak, akkurat som en mandelkjerne, litt bittert, men full av sødme. Nå skriver jeg om boken, som om den var en årgangsvin, og den kan faktisk arte seg slik. Når romanen avsluttes, og leserusen legger seg, begynner "dagen derpå": hvem av de to har egentlig vunnet den store kjærlighetsgevinsten, hvem er egoist og hvem gir avkall, er det egentlig en kjærlighetsroman man har lest? Den som leser finner svaret som passer, men boken er verdt å bli lest, ikke minst på grunn av det perfekte omslaget laget av Stian Hole.
9

onsdag 15. desember 2010

Snøstorm og mandelduft.



Snøstorm og mandelduft av Camilla Läckberg. Endelig en krim fri for pedofili, trafficking, overgrep, barnemishandling osv. Kun et drap og en oppklaring i ekte Agatha Christie stil.
Boka er kort og enkel og heldigvis godt under 400 s. bare 149 s.Helt sikkert ikke det beste Läckberg har skrevet, men grei å ha med på både tog og fly. Lett å lese og lett å ta med seg.
6

tirsdag 14. desember 2010

Hotellet på hjørnet av bitter og søt


Jamie Ford debuterer med denne nydelige historien fra Amerika på 1942-tallet. Dette er en meget sterk kjærlighetshistorie mellom japanske Keiko og den kinesiske gutten Henry. Her får vi føle det betente forholdet mellom amerikaner, japaneser og kineser under 2. verdenskrig. Vi får også innsikt om interneringen av familier med japansk avstamming etter Pearl Harbor. Japanesere som blir vilkårlig utsatt for arrestasjoner og deportert, er en skamfull del av Amerikas historie.

En varm og stillferdig bok som lever opp til sin tittel. En historie til ettertanke om forbudt kjærlighet på grunn av sin etniske bakgrunn.
8

tirsdag 7. desember 2010

Morgen i Jenin


Man kan lett sette seg inn i den frykten og håpløsheten som følger med i krigen mellom palestinere og israelere i denne boka. Den er beskrevet med en usentimental og usminket opplevelse. Vi følger den libanesiske jenta Amal sin oppvekst, der historien blir veldig nær og følsom i all sin grusomhet. Boka tar for seg inngrepet i en families skjebne som følge av kaoset som oppstår når en av familiens sønner blir stjålet av et israelsk ektepar. Her får vi et sjeldent nært innblikk i Palestinakonflikten.


9

onsdag 1. desember 2010

Å vokse i flere kulturer


Det bør innrømmes at jeg har ikke lest boken av Assia Djebar som ble utgitt i høst.
"Stort er fengselet" forekom meg som enda en bok om kvinnenes situasjonen i den muslimske verden. De har florerte i de siste. De fleste har originale synsvikler, men det er tross alt andre tema som bør også utforskes.
Likevel, siden forfatteren skriver på fransk - og jeg leser jo så mye fortere språket -, har jeg tatt noen skritt i hennes verden.
Jeg har nettopp lest "Nulle dans la maison de mon père" (Ingenting i mitt farshus), 2007. Her beskrives barndommen i små episoder som antagelig ble avgjørende for den kvinnen hun senere ble. Hun dømmer ikke, hun bruker ingen revolusjonnære utrykk, hun er fremdeles svært respektfull når hun skriver om foreldrene, landet, franske kolonialismen.
Samtidig alltid underliggende står følgende spørsmål: hvem er jeg, som går på franske skole, snakker fransk, men tilhører en undertrykt kulturminoritet, hvem er jeg som slipper lett fra burka, driver med idrett, men lider under mennenes overalt værende blikk?
Språket til Djebar er absolutt nydelig, nuansert til minste begrep: slike nuanser kan alle menneske lære seg å bruke for å grave i egen fortid, og hente der det som gjør at "jeg er meg"!

Verkene til Assia Djebar er ikke en beskrivelse av en fremmende kultur, som får leseren å sukke om "hvor forferdelig alt dette er". Hun tar utgangspunkt i den dikotomien hun kjenner best for å hjelpe leseren fram i eget liv. For den saksskyld, vil en leser født i Oslo, og bosatt i Namsos antagelig kjenne igjen den kulturkløften av å være hjem, men ikke helt. Dermed kan man si at Djebar ikke bare relaterer fra en kultur som tiltrekker eller skremmer, men rører det universelle i en hver av oss. Les henne!
8