En rekke av kvinner - en roman for lune høstkveld

Mange kvinnelige forfattere har forsynt seg grådig at skattekisten som består av den felles hukommelsen familiens kvinner overrekker til hverandre gjennom generasjoner. Dette er nesten blitt en litterær sjanger som er lest nesten like grådig av andre kvinner som ikke føler at de tilhører en slik rekke.

"Det usynlige fjellet" av Carolina de Robertis er, i så måte, ikke annerledes enn mange andre: Pajarita, Eva, Salomé og Victoria, med hver sin skjebne som ikke egentlig er så egenartet, for den tid og det land de lever i.

Boken - tross sin tradisjonelle oppbygging og tema - skiller seg likevel litt ut: forfatterinnen er svært flink til å plukke opp særtrekk hos disse kvinnefigurene, og gjøre dem til heltinner en blir fort glad i. Dessuten er fortellingen plassert i Uruguay og Argentina, land som hadde/har en tragisk historie, full av misbruk, statskupp, politisk megalomani m.m. Hvem i min generasjon har ikke truffet en chilensk eller argentinsk flykning, som kunne fortelle om ufattelige tilstander i hjemlandet. Å bli minnet om det, når den arabiske verden opplever en så blodig "vår" er kanskje ikke fåfengt likevel?

Alt i alt en lettvekter av en roman, men som byr på en god lesestund, og kan til tider inspirere til refleksjon.

7

Bygg en hytte for å dø.

Svart, svart og likevel fascinerende bok!

Jeg begynte å lese Caribou Island  av David Vann av plikt: jeg hadde lest så mange gode kritikker av forfatteren, at jeg ble nødt å kjenne litt på ham selv.

For det første, er jeg ikke overbegeistret for den nord-amerikanske litteratur som Jonathan Franzen, Don deLillo eller Thomas Pynchon representerer. Så jeg har en tendens til å overse litteratur som kommer derfra.

For det andre, var tema egentlig ikke å foretrekke for en sommerlektyre. Karakterene i romanen er ikke sympatiske, de er selvopptatte, tiltakløse for det meste, drømmene og virkeligheten deres er tragiske...og verst av alt, aner man fra første stund at dette er helt uhelbredelig og bør slutte som en katastrofe.

Likevel, fanger fortellingen om en avkrok i Alaska, og leseren ønsker å "tømme kalken til bunns"!

En pløyer seg gjennom beskrivelse av naturen som evig motstander: en fryser ved beskrivelsen av iskaldt vann, en gyser mens man går over stivfrossent lyng og gress. Det verker i ryggen mens en bygger den fordømte hytta sammen med heltene. Sammen med dem, blir man nærmest kvalm av boksemat. 

Og over all den elendigheten, flyter i en dyp fortvilelse over å være til, over å ikke strekke til, og et bunnløst selvhat.
Kun en forfatter med mirakuløs talent kan fange leserne med et slik utgangspunkt, og det gjør han!
9