Kritikkene om "Fortellingen om sju bål" spriker i alle retninger. Felles for dem alle er at skrivekunsten ikke alltid innfrir. Det kan jeg være enig i: mot slutten av boken, skumleste jeg mye, og de siste 100 sidene kunne ha vært halvert, om ikke Johan B. Mjønes hadde til hensikt å bringe leseren svært langsomt til leseklimaks.Men historien er fengende, og oppbyggingen av boken er ganske original, ved å la Nord Amerikas indianerhistorie beskrives av en dalevende sittende ved et bål. Det utgjør 7 kapitler fulle av grøss og gru, og ingenting å være stolt av for mennesker fra det gamle kontinentet. Grøss og gru, finner vi også i en parallell fortelling om tvillingsjelene Mary og Russell. De er arvtakere etter generasjonenes lidelser, splittelser og misbruk. Helt svart er det ikke, men ikke langt ifra. I så måte følger forfatteren en klassisk amerikansk oppskrift, hvor kampen mot håpløsheten er den røde tråd. Lenge før slutten, kan leseren dessuten ane i hvilken retning det bærer hen både for Mary, Russell og de fleste bi-personene. Så hvorfor lese boken? Først, fordi det er svært få norske forfattere som har tatt opp temaet. For det andre, er boken et god alternativ til tunge fagbøker om emnet, og til sist er den ganske
underholdende.
6
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar