Thomas Hylland Eriksen på ville spør

Jeg ble målbundet da Thomas H. Eriksen foreleste for bokhandel -og bibliotekfolk om sin da siste bok " Røtter og føtter: identitet i en omskiftelig tid" Han påstod da at det er bare trær som røtter, ikke folk, og det var en fryd å lytte til hans teorier. Siden har jeg bladd i alle bøkene hans som er ankommet biblioteket litt etter hvert.

Forventningen var stor da  jeg begynte å les  hans 2. roman "Veien til Barranquilla". At jeg støtter SOS-barnebyer i Columbia, dempet ikke forventninger heller. Jeg skulle lære!
Med en gang bør jeg inrømme at jeg leste ikke boken ferdig : den ga meg ingen ting. Forfatteren maler alle sosiale klasser med samme grov kost:  FARC er såvidt nevnt, misjonærene er litt dumsnille damer, fattige folk drives til alkoholisme, vold og prostitusjon, i middelklassen er menn svært macho og selvgode mens damene bruker mye tid på såpeserier på TV, osv, osv... til og med australke turister er rosa, tykke og svette! Alle med litt interesse for Sør-Amerika vet om alt dette. Jeg ønsket meg ikke flere klisjéer, og lot boken ligge. I ettertid fant jeg følgende kritikk som belyser tankene mine bedre enn jeg kunne ha gjort. Men for all del, boken er tross alt leselig, og kan falle i smak hos andre.
5