Om å sy livet sitt på vrangen!

Lenken som jeg kobler til, sier det meste om "Det broderte hjertet" av Carole Martinez.

Boken ble kjøpt som en "sommer-roman" med kjærlighet, sorg og glede, og antagelig fengende nok for å bli lest under en parasoll.
Jeg har nettopp lest den i OV (=fransk), og bør si meg litt uenig med Stinema. Originalspråket er skjønt og velbrukt: det bør har vært gjort et slett oversettelsesarbeid for at det skal oppfattes som pompøs. Men fransk er egentlig et forseggjort språk som kanskje kan lett mistolkes av realister.

Boken hadde tjent å bli litt avkortet eller fortettet. Både første og siste del innfrir, men midten er alt for lang og tildels unødvendig.

Nettopp p.g.a. språket, øker jeg bokens karakter fra 3 til 5. Men er du glad i Coehlo, ville du sikkert ha gitt den en 9.er!

Glassrommet av Simon Mawer.

Glassrommet er storstua til familien Landauer. Huset blir bygd av Liesel og Viktor Landauer. Et arkitektonisk kunstverk av et hus. Enkelt, storslått og vakkert. Og det er her i Glassrommet hele handlingen ligger.

Vi er i Tsjekkoslovakia like før 2. verdenskrig bryter løs. Viktor er jøde og familien flykter. Nazistene overtar huset og bruker det til forskning. Senere når tyskerne taper kriger, er det den sovjetiske frigjøringshæren som flytter inn.

Huset eller Glassrommet får gjennom hele boken nye eiere og forteller om nye menneskeskjebner.

En historie om samliv, utroskap, kjærlighet og kunst.

8

En av de beste Irving

John Irving har blåst mye frisk luft på litteraturen for en hel generasjon. Før de latinsk-amerikanske forfattere ble alminnelig kjent i Norge, og ga oss den alvorlige/burleske synsvikelen på livet, hadde allerede John Irving gitt oss Garps bok.

De neste bøkene hans ble revet bort fra bibliotek og bokhandel. Men i de seneste år, har han merkelig nok nærmest fått sove i fred på reolene hos oss. Det må antagelig skyldes at det er måte på hvor mange bjørner og brytningskamper en orker å lese om: for min del sluttet jeg å lese Irving etter Den fjerde hånden, han begynte rett og slett å bli kjedelig.

Det sies at gammel kjærlighet ikke blekner så fort,og dermed ble Siste natt i Twisted river en av sommerlektyrene mine, og det ble som å treffes på nytt!

Er det fordi vi modnes samtidig, forfatteren og jeg, at jeg finner en innsikt til livet som passer meg akkurat nå? Boken er gjennomsurret av kjærligheten enhver føler for barna sine, uansett alder eller livsførsel, av følgende bekymringer, misfortåelser og tilgivelser.

Dessuten en ganske inngående analyse av skriveprosessene underveis ligger alltid tilstede som bakgrunn i boken. Dette er ganske interessant å følge med, og setter mange spørsmåltegn ved selbiografisk sjanger.

Sist men ikke minst, tar forfatteren oppgjør med USA's politikk etter 11.september.

Alt dette er nytt i Irving sitt forfaterskap. Naturligvis serverer Irving noen porsjoner bjørn og noen porsjoner bryting, samt mange matoppskrifer. Det finnes også definitivt alt for mange gjentakelser i boken. Likevel ble du forført av forfatterens tidligere bøker, er det nå anledning å ikke bli skuffet!

7

Når gudene tar tak i saker og ting...

Jeg ble kjent med Arto Paasilinna sitt forfatterskap gjennom "Kollektiv selvmord" som ble utgitt i Norge i 2007. Ordet burlesk brukes ofte for å beskrive forfatterens skrivemåte. Norsk riksmål Ordbok definerer ordet burlesk som grovkomisk. Paasilinna har pondus, er skåret ut som en bjørn, er finsk, dveler ikke for å bruke kraftige uttrykk, og har humor. Men han er ikke grov komisk. Tvert om, skriver han med ømhet om personer og situasjoner, som riktig nok er ofte annerledes enn for folk flest. Jeg ville ellers si at han skriver pikareske romaner. Han skriver seg i en rekke av forfattere som Cervantes, Jorge Amado m.f. Dessuten dufter bøkene hans av furu og bjørkerist. Bør leses!

8

Forresten har jeg bladd litt i "Min Kamp", og Sofi Oksanens "Stalins Kyr". Den ene er kritikkrost, og den andre har vunnet Nordisk litteraturprisen 2010. Så trist, så egosentrert, gi meg eller en rørslig finsk forfatter.

Lottomillionæren av Patricia Wood.

Perry har en iq. på 76, men han er slettes ikke dum.

Perry, lottomillionæren, er en sjarmerende 31. årig mann. Han har vokst opp hos bestemoren sin, og hun har lært han alt han trenger å vite, som å se forskjell på venner og fiender.

Da bestemoren dør og Perry vinner 12 mill. dollar, er denne kunnskapen ekstra viktig.

Selvfølgelig dukker det opp mange som vil ha en del av kaka, både hederlige og uhederlige venner og slektninger.

Det er Perry som forteller og hele tiden dukker det opp gode råd fra bestemor, som hjelper han videre.

Koselig roman om vennskap og kanskje også litt kjærlighet.

8

På høye hæler over Grønland

Dette er en lettskrevet roman av Siri Østli med et fargerikt persongalleri, ispedd mye humor og intriger.Den har et språk med humoristisk tone, og forfatteren klarer meget godt å skildre de forskjellige mennesketypene. Boka vil nok fange interesse til den unge romanleser, men passer godt til alle aldre som liker "feelgood" romaner. Den handler om å finne "den rette" som både lykkes og mislykkes.

5

Harjeet

Jeg var så heldig å være til stedet under en forfatterdebat om biografi som litteratursjanger, hvor Romeo Gill deltok i. Jeg forstod ham som en mann av få men vel overveide ord, med en rik og dobbel kultur, en mann enhver burde lytte til når det gjelder vårt multikulturelle samfunn.

Selv sier han at han føler at han har levd i flere sekler, født på landsbygda i Punjab på 70-tallet, og vokst opp i Drammen. Han sier også at å skrive om et menneskeliv er å klargjøre eget liv for seg selv.
Boken er sterkt preget av forfatterens egne opplevelser, han skriver nærmest en dagbok som dekker ca. 5 år av bardommen før han kom til Norge. Hans far var en av de første indiske statsborgere som kom til Norge. Han var ikke bonde som Harjeet, men barna må å levd i et tradisjonsrik bondesamfunn, som er så fengende beskrevet i romanen. Mattradisjoner, hygiene, jorddyrking og dyrehold, naboforholdene, tvangekteskap, infrastruktur m.m. er relatert og beskrevet fra innsiden, og "som det faller meg rett å skrive det (sic.)" Boken er en fortelling om å prøve, å risikere, og å ta ansvar. Den er også en førstehånd reportasje som skaper forståelse, og bygger bro mellom 2 kulturer. Romeo Gill avsluttet med " Gi oss tid!", underforstått før dere dømmer: hans bok vil bidra sterkt til å gi oss tålmodighet.

8