Ildens øye

Jeg fikk sans for Jorun Thørrings kriminal litteratur da jeg leste Glassdukkene. I hennes nyeste bok, treffer vi igjen den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han er som alltid bekymret for sin voksende sønn, og oppfyller mer og mer de samiske klisjéene som hører til en slik "helt". Det var derfor fornøyelig å lese om hans steben når han står i klem mellom en yngre nymfoman, og et voksende forhold til en god vennine.

Tromsøs bybrann i 1969 er grunnlaget for fortellingen. Allerede midt i boken hadde jeg funnet skurken, så måtte jeg revurdere litt, men til slutt hadde jeg gjettet rett! En grei underholdningsbok, men langt ifra nyskapende i genren.

6

Kullunge

Noen lesere hadde påpekt for meg at Monica Kristensen er "slett ikke så verst" som krimforfatter!

For å ta en pause fra Shantaram, dro jeg derfor med henne til Svalbard, nærmere i kullgruvene der oppe, hvor det er like mørkt inne som ute.

Dette er en troverdig fortelling. Alle involverte kunne være deg og meg: tilfeldighetene gjør at noen blir dratt til å begå kriminelle handlinger med uante konsekvenser både for selg selv, familien og lokale samfunnet. Som vanlig, begynner det hele med noen få feiltrinn en bør rette så godt en kan. Forfatteren er svært flink til å vise hvordan små ynkeligheter kan være nok til å velte om hele tilværelsen, og det uten å være moraliserende. Det er egentlig lite suspens i boken. I så måte er Monica Kristensen ganske nyskapende: uten store fakter forteller hun et lokalt drama, men det forteller hun godt.
7

Shantaram

Det er Shantaram sin skyld at jeg ikke har blogget i hele sommer!
Shantaram er en av de beste velskrevet og knakende gode bøkene jeg har lest i år. Den er beregnet for tålmodige lesere: de ca. 1000 sidene i Gregory David Roberts bok krever utholdenhet. Men belønningen er dessto større, når en endelig lukker den.

De av oss som har levd en stund husker nok tenåringsopplevelsen av å lese Henri Carrières "Papillons". Han tok oss til den inntil da ukjente verden av kriminalitet, fengselsliv, rømning i jugelen, livet med indianerstammer m.m. På en måte er Shantaram laget i samme baner, men der slutter sammenligning.
Mens Carrière utbroderer, rettferdiggjør sin egen fortreffelighet og forfører leseren , beskriver Roberts sin egen Golgotha i Bombay under rømning fra austalsk fengselsvesen. Kjærlighetserklæringen til byen og dens innbyggerne er i seg selv fascinerende. Vi vet at noen mennesker har funnet fred i å oppsøke den brutale virkeligheten som finnes i slike millionsbyer, men som oftes har de en agenda på forhånd.
Forfatteren havner bare der, og forteller! Han forteller om menneskene han treffer, om valg han må eller er tvunget til å ta, om smerten av å være på flukt og av ikke lenger vite hva som egentlig er rett og galt.
Han treffer forførende mennesker, han tar til seg deres lærdom, litt etter hvert begynner han også å forstå dem og dermed seg selv.
Den erkjennelsens prosessen utvikles gjennom hele fortellingen. Sammen med forfatteren nøster man den opp til man endelig sukker lett mens man lukker boken. Gjennom lesing, har man fått tildelt en diger porsjon av miser og forferdelighet, av makt- og følelsesmisbruk, men sammen med alt dette har man også fått opplevd all den underliggende skjønnheten som enhver bærer i seg, tross livets vilkår.

Boken er forholdsvis lett å lese, men trenger litt lengre "fordøyelsestid" enn de fleste. Derfor tok det så lang tid å bli ferdig. Jeg måtte nemlig rense hodet en gang i blant med de tre kriminalromaner som nevnes ovenfor.

9,9+

Drømmehjerte av Cecilia Samartin.

Har du lyst til å lese en nydelig historie om Cuba og om hva som skjedde der før og etter Castros revolusjon? 1956
Historien starter noen år før Castros kupp. Vi møter to kusiner, Alicia og Nora, som vokser opp i et fritt Cuba. Etter revolusjonen splittes de, Nora reiser til USA, mens Alicia blir igjen på Cuba. Kusinene brevveksler, og det er gjennom disse brevene vi får kjennskap til hva som foregår på Cuba etter Castro..

Boka er lett å lese og den gir oss et innblikk i Cubas historie. Forelskelse og kjærlighet er også en del av boka.

Les om forfatteren her.

6.

Den rettferdige av Helen Uri

Den rettferdige: Dommer Edvard Frisbakke, har gjennom hele sitt liv levd med en skyld. Har var vitne til et overgrep som barn, men gjorde ingenting med det. Som voksen prøver han å gjøre dette godt igjen, med å dømme "stygge menn" til lange straffer.

Han får også Karsten dømt for overgrep. Karsten som var gift med Marianne og far til Elise og Henriette.

Historien fortelles av Karsten, Karstens kone og deres to døtre.

Også Dommer Frisbakke forteller sin historie.

Hvem er det som snakker sant?

En spennende bok med et trist tema.

8
Les om Helen Uri her.

Øya

Hva vet vi om spedalskhet. Når du får høre at noen i din nærmeste familie har hatt sykdommen, melder tusen spørsmål seg. Jenta som er hovedfigur i boka, oppdager at det er et "ikketema". Fortielse og fortvilelse er et resultat av en stor skam som fulgte denne sykdommen. Samtidig får vi oppleve den sorgen som utspiller seg når barn, mødre og fedre må forlate sine familier for alltid, på grunn av denne grusomme sykdommen.
En blir fort revet med i dette dramaet som utspiller seg på Kreta og øya Spinalonga, der de spedalske blir intergrert. Der oppstår det et eget lite samfunn, og vi blir overrasket over atmosfæren der.
Boka er lettlest, gripende og lidenskapelig.
Vi får innblikk i dagliglivet på Kreta i krigsårene under andre verdenskrig, og blir kjent med de personene som bor i en liten landsby der.

Avisa The sunday express utroper den til : "Den nye kaptein Corelli".
Anbefales på det sterkeste.

9

Jenta med ballongen

Det er avslappende å lese en god krimbok en gang i blant. Særlig nå, når kriminale romaner er blitt så mye mer enn en skummel helt, en omstendig etterforsning og løsningen av gåten.
Merete Junker har prøvd å innfri de nye kravene for sjanger: et psykologisk portrett av et pikebarn som ikke har det så godt, en nysgjerrigper av en radiojournalist, en lege uten lisens, et tilsynslatende tilfeldig offer, og en bichon frisé... I tillegg, treffer vi økonomisk kriminalitet, ulovlig innvandring, m.m.

Med så mange tråder å følge opp, er det lett å være overfladisk. En må komme til tredje delen av boken, før fortellingen fenger. Mye plass er det også gitt til å beskrive naturen, gater og boligfelter på Sørlandet. Det føles som om forfatteren bruker disse for å unngå å gå dypere i beskrivelsen av persongalleriet. Det hele er litt anmasende, kortslutter fort i de siste sidene, og er for meg rett og slett ikke tilfredstillende.

Det sies at forfatteren er i gang med en oppfølging. Da håper jeg at hun tar seg bedre tid til å bestemme "hvor veien skal gå". Hun har mye potensial, men...
4