Det er Shantaram sin skyld at jeg ikke har blogget i hele sommer!
Shantaram er en av de beste velskrevet og knakende gode bøkene jeg har lest i år. Den er beregnet for tålmodige lesere: de ca. 1000 sidene i Gregory David Roberts bok krever utholdenhet. Men belønningen er dessto større, når en endelig lukker den.
De av oss som har levd en stund husker nok tenåringsopplevelsen av å lese Henri Carrières "Papillons". Han tok oss til den inntil da ukjente verden av kriminalitet, fengselsliv, rømning i jugelen, livet med indianerstammer m.m. På en måte er Shantaram laget i samme baner, men der slutter sammenligning.
Mens Carrière utbroderer, rettferdiggjør sin egen fortreffelighet og forfører leseren , beskriver Roberts sin egen Golgotha i Bombay under rømning fra austalsk fengselsvesen. Kjærlighetserklæringen til byen og dens innbyggerne er i seg selv fascinerende. Vi vet at noen mennesker har funnet fred i å oppsøke den brutale virkeligheten som finnes i slike millionsbyer, men som oftes har de en agenda på forhånd.
Forfatteren havner bare der, og forteller! Han forteller om menneskene han treffer, om valg han må eller er tvunget til å ta, om smerten av å være på flukt og av ikke lenger vite hva som egentlig er rett og galt.
Han treffer forførende mennesker, han tar til seg deres lærdom, litt etter hvert begynner han også å forstå dem og dermed seg selv.
Den erkjennelsens prosessen utvikles gjennom hele fortellingen. Sammen med forfatteren nøster man den opp til man endelig sukker lett mens man lukker boken. Gjennom lesing, har man fått tildelt en diger porsjon av miser og forferdelighet, av makt- og følelsesmisbruk, men sammen med alt dette har man også fått opplevd all den underliggende skjønnheten som enhver bærer i seg, tross livets vilkår.
Boken er forholdsvis lett å lese, men trenger litt lengre "fordøyelsestid" enn de fleste. Derfor tok det så lang tid å bli ferdig. Jeg måtte nemlig rense hodet en gang i blant med de tre kriminalromaner som nevnes ovenfor.
Shantaram er en av de beste velskrevet og knakende gode bøkene jeg har lest i år. Den er beregnet for tålmodige lesere: de ca. 1000 sidene i Gregory David Roberts bok krever utholdenhet. Men belønningen er dessto større, når en endelig lukker den.
De av oss som har levd en stund husker nok tenåringsopplevelsen av å lese Henri Carrières "Papillons". Han tok oss til den inntil da ukjente verden av kriminalitet, fengselsliv, rømning i jugelen, livet med indianerstammer m.m. På en måte er Shantaram laget i samme baner, men der slutter sammenligning.
Mens Carrière utbroderer, rettferdiggjør sin egen fortreffelighet og forfører leseren , beskriver Roberts sin egen Golgotha i Bombay under rømning fra austalsk fengselsvesen. Kjærlighetserklæringen til byen og dens innbyggerne er i seg selv fascinerende. Vi vet at noen mennesker har funnet fred i å oppsøke den brutale virkeligheten som finnes i slike millionsbyer, men som oftes har de en agenda på forhånd.
Forfatteren havner bare der, og forteller! Han forteller om menneskene han treffer, om valg han må eller er tvunget til å ta, om smerten av å være på flukt og av ikke lenger vite hva som egentlig er rett og galt.
Han treffer forførende mennesker, han tar til seg deres lærdom, litt etter hvert begynner han også å forstå dem og dermed seg selv.
Den erkjennelsens prosessen utvikles gjennom hele fortellingen. Sammen med forfatteren nøster man den opp til man endelig sukker lett mens man lukker boken. Gjennom lesing, har man fått tildelt en diger porsjon av miser og forferdelighet, av makt- og følelsesmisbruk, men sammen med alt dette har man også fått opplevd all den underliggende skjønnheten som enhver bærer i seg, tross livets vilkår.
Boken er forholdsvis lett å lese, men trenger litt lengre "fordøyelsestid" enn de fleste. Derfor tok det så lang tid å bli ferdig. Jeg måtte nemlig rense hodet en gang i blant med de tre kriminalromaner som nevnes ovenfor.
9,9+
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar