Mange kvinnelige forfattere har forsynt seg grådig at skattekisten som består av den felles hukommelsen familiens kvinner overrekker til hverandre gjennom generasjoner. Dette er nesten blitt en litterær sjanger som er lest nesten like grådig av andre kvinner som ikke føler at de tilhører en slik rekke.
"Det usynlige fjellet" av Carolina de Robertis er, i så måte, ikke annerledes enn mange andre: Pajarita, Eva, Salomé og Victoria, med hver sin skjebne som ikke egentlig er så egenartet, for den tid og det land de lever i.
Boken - tross sin tradisjonelle oppbygging og tema - skiller seg likevel litt ut: forfatterinnen er svært flink til å plukke opp særtrekk hos disse kvinnefigurene, og gjøre dem til heltinner en blir fort glad i. Dessuten er fortellingen plassert i Uruguay og Argentina, land som hadde/har en tragisk historie, full av misbruk, statskupp, politisk megalomani m.m. Hvem i min generasjon har ikke truffet en chilensk eller argentinsk flykning, som kunne fortelle om ufattelige tilstander i hjemlandet. Å bli minnet om det, når den arabiske verden opplever en så blodig "vår" er kanskje ikke fåfengt likevel?
Alt i alt en lettvekter av en roman, men som byr på en god lesestund, og kan til tider inspirere til refleksjon.
7
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar