Jeg begynte å lese Caribou Island av David Vann av plikt: jeg hadde lest så mange gode kritikker av forfatteren, at jeg ble nødt å kjenne litt på ham selv.
For det første, er jeg ikke overbegeistret for den nord-amerikanske litteratur som Jonathan Franzen, Don deLillo eller Thomas Pynchon representerer. Så jeg har en tendens til å overse litteratur som kommer derfra.
For det andre, var tema egentlig ikke å foretrekke for en sommerlektyre. Karakterene i romanen er ikke sympatiske, de er selvopptatte, tiltakløse for det meste, drømmene og virkeligheten deres er tragiske...og verst av alt, aner man fra første stund at dette er helt uhelbredelig og bør slutte som en katastrofe.
Likevel, fanger fortellingen om en avkrok i Alaska, og leseren ønsker å "tømme kalken til bunns"!
En pløyer seg gjennom beskrivelse av naturen som evig motstander: en fryser ved beskrivelsen av iskaldt vann, en gyser mens man går over stivfrossent lyng og gress. Det verker i ryggen mens en bygger den fordømte hytta sammen med heltene. Sammen med dem, blir man nærmest kvalm av boksemat.
Og over all den elendigheten, flyter i en dyp fortvilelse over å være til, over å ikke strekke til, og et bunnløst selvhat.Kun en forfatter med mirakuløs talent kan fange leserne med et slik utgangspunkt, og det gjør han!
9
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar