Preeta Samarasan har skrevet sitt først roman om hjemlandet Malaysia, og kaldt den "Kveld hele dagen". For hver ny bok jeg leser, prøver jeg å forstå hvordan tittelen ble til. I dette tilfelle, synger, på side 319, en av hovedpersonene verset som er sitert over. Sannelig , er tittelen velvalgt. Hele fortellingen består av en vandring i en kjærlighetsløs og bekksvart natt: ekteskap uten kjærlighet, barn uten kjærlighet, tjenere uten kjærlighet, eldre uten kjærlighet. Er det virkelig mulig å overleve dette inferno av usagte ord og fraværende relasjoner? Noen har skrevet at det er humor i boken, men jeg finner bare depresjon og egoisme. Så stiller jeg meg spørsmålet om det var verdt å bruke flere dager for å komme gjennom boken. Svaret må likevel bli "Ja". Det er en roman som tar for seg et svært vanskelig men universal emne: bak fasaden på et hvert hus, gjemmer det seg mange hemmeligheter, uansett hvor prektig den er: det må dermed bli en litt ubehagelig lesning. Temaet er svartere enn svart, men beskrivelsen er mesterlig i så måtte: hemmelighetene avsløres lag etter lag, og det blir vanskelig å legge fra seg boken før alt er blitt klarere. Dessuten hva viste jeg om Malaysia? Gjennom hele fortellingen drypper det av historiske begivenheter, kulturelle særpreg, mattradisjoner, sosiale og etniske beskrivelser. Dette ga meg lyst til å lese mer om landet og plassere det på kartet. Skal du lese en bok om en annerledes barndom, vil jeg likevel anbefale at du leser "Afrikaneren"[se under] framfor denne boken.
6
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar