En kjip barndom lager ikke nødvendigvis tapere

Mange forfattere har gravet dypt i egen barndoms elendighet for å skape en roman. Vanligvis er det ikke en genre som jeg foretrekker å lese: selvransakelser i de minste detaljer, rettferdiggjørelsen eller fordømmelsen av de voksne og ofte selvmedlidenheten føles som usunn nysgjerrighet.  Dimitri Verhulst skåner leseren for alt dette. Han beskriver en verden av fattigdom og alkoholisme som den eneste han kjente som barn. Om han følte at ikke alt stemte, men var stolt av å tilhøre klanen, uansett dårlige rykter og manerer. Han betrakter familiemedlemmer, og beskriver dem som de er uten å dømme, akkurat som barna flest gjør. Verhulst skiller seg dermed fra mange andre forfattere ved å glemme, i største deler av boken, at han er voksen. Han brukker barnas øyne og forståelse, og dermed skapes en befriende fandenivolsk verden som tross alt skapte den mannen han er i dag. Jeg har truffet mange barn som bodde på institusjoner, og ikke var elsket: alle hadde en lojalitet uten grense mot sitt opphav. Det har Dimitri Verhulst også, og den har sikkert bidratt til å skape en forfatter utenom de vanlige. Kjipt betyr ikke nødvendigvis miserabelt!
8