Rumpemelk fra Afrika.

Rumpemelk fra Afrika av Erlend Loe.

Bare tittelen gjør en nysgjerrig på hva dette er for noe. - og når det er Erlend Loe som står bak, så skjønner en at dette er noe morsomt, og det er det.

Marko vil ha rumpemelk og tar kvart-over fem-bussen til Afrika. Bussen som tilfeldigvis stopper rett utenfor der han bor. I Afrika møter han mange forskjellige og farlige dyr. Noen vil hjelpe han, andre vil ikke hjelpe han med å finne rumpemelk.

6-åringen min frydet seg stort over historien og ikke minst de fabelaktige og fargerike tegningene.

Illustrasjonene er av Alice Bjerknes Lima De Fari.

Finnes det rumpemelk?

Ja visst - i Afrika.

10

 Atiq Rahimi er født i 1962 i Afghanistan, skriver på fransk, er oversatt på flere språk, har vunnet flere priser, og har nå utkommet med en ny norsk utgivelse "Faen ta Dostojevskij".

Siden jeg er en uhelbredelig fan av Dostojevskji og leser mest bøker om andre kulturer, kastet jeg meg på den franske utgaven.

Nå har jeg lest de 3 første kap.av boken. Resten frister ikke umåtelig,og jeg har allerede sendt den tilbake til universitetet i Bergen.

Å ta utgangspunktet i en ung mann, som har studert russisk litteratur i URSS, for å kritisere det talibanske regimet i hjemlandet, er egentlig ganske originalt. At den unge mannen- Rassul- er betatt av Dostojevskji, kan være ganske pirrende å følge med, i alle fall for den som  har lest " Forbrytelse og straff".

Men det ble ikke det!
Boken forekommer meg som en pastisj av ovennevnte verk, og ganske hysterisk sådan.
Samfunnskritikken bidrar  ikke til en bedre forståelse av Afghanistan, og bringer heller ikke fram nye elementer om landet eller dens kultur.

Naturligvis har jeg bare lest 3 kapitler, og kanskje tåler jeg ikke så godt å se gamle Fiodor Mikhajlovitsj "misbrukt", men beklager, boken duger ikke!

5

Villa Serena

Vi møter skribenten Emily Robertson med sine tre barn på restaureringsgården "Villa Serena" i Toscana. Etter å ha blitt dumpet av sin ektemann via sms, står hun alene og pengelens med ansvaret for barna og et hus som trenger restaurering. En vakker arkeolog dukker opp, og han endrer byens gåtefulle historie. 

En meget varm fortelling om livet i Italia. Her svinges det mellom hjertesorg til eventyr, landsbyliv og hverdagslige hendelser.  Boken fortelles med en ramsalt ærlighet på en spennende måte.

Ei bok å kose seg med.

7

Et annerledes Afrika

Alain Mabanckou (1966) har skrevet 2 bøker som er oversatt til norsk. Det er på tide å se nærmere på et forfatterskap som har stort renommé i fransktalende land.
"I morgen blir jeg tjue" kom ut i år, og jeg tvang meg nå til å lese den. Jeg vegrer meg nemlig for å lese bøker hvor jeg-personen er et barn. I de fleste tilfeller synes jeg at resultatet blir kunstig, fordi forfatteren greier skjelden å legge til side de voskne erfaringene han/hun har tilengnet seg siden barndommen.
Mabanckou motsier alle fordommene minne. Hans talerør er Michel, som jeg antar er mellom 7 og 10 år gammel. Han snakker om livet sitt i et ex- Congo-Brazaville i slutten av 1970-tallet. Hver dag omgår han "det afrikanske livet": polygami, promiskuitet, vold, kampen for tilværelsen, overtro, korrupsjon i liten og stor skala, stormannsgalskaps diktatur,  levninger fra kolonitiden, osv.

Samtidig har Michel en svært politisert onkel som lever og hånder for kommunisme (så lenge han  ikke er nødt å praktisere) og en fosterfar som hører på "The voice og America" på radio. Alle store politiske saker i verden  deles ut rundt middagsbordet hos Michel. Han ser og hører på alt dette som normalitet og reflekterer med et barnesinn som er så troverdig, så sødmefult, at en må trekke på smilebåndet, og konkludere med at Michel er en heldig liten gutt, i et Afrika som tilsvarer alle våre forutanelser, men som også er så rik i menneskelig varme og muligheter.

Her har jeg lyst til å tilføye at jeg har lest en bok full av godhet , og en silkemyk fortelling som gjorde meg godt.

9