
Det bør innrømmes at jeg har ikke lest boken av
Assia Djebar som ble utgitt i høst.
"Stort er fengselet" forekom meg som enda en bok om kvinnenes situasjonen i den muslimske verden. De har florerte i de siste. De fleste har originale synsvikler, men det er tross alt andre tema som bør også utforskes.
Likevel, siden
forfatteren skriver på
fransk - og jeg leser jo så mye
fortere språket -, har jeg tatt noen skritt i
hennes verden.
Jeg har nettopp lest "Nulle dans la maison de
mon père" (Ingenting i mitt farshus), 2007.
Her beskrives barndommen i små episoder som
antagelig ble avgjørende for den kvinnen hun senere ble. Hun dømmer ikke, hun bruker ingen revolusjonnære
utrykk, hun er
fremdeles svært respektfull når hun skriver om foreldrene, landet,
franske kolonialismen.
Samtidig alltid underliggende står følgende spørsmål: hvem er jeg, som går på
franske skole, snakker
fransk, men tilhører en undertrykt kulturminoritet, hvem er jeg som slipper lett
fra burka, driver med idrett, men lider under mennenes overalt værende blikk?
Språket til
Djebar er absolutt nydelig,
nuansert til minste begrep: slike
nuanser kan alle menneske lære seg å bruke for å grave i egen fortid, og hente der det som gjør at "jeg er meg"!
Verkene til
Assia Djebar er ikke en beskrivelse av en
fremmende kultur, som
får leseren å sukke om "hvor
forferdelig alt dette er". Hun tar
utgangspunkt i den
dikotomien hun kjenner best for å hjelpe leseren
fram i eget liv. For den saksskyld, vil en leser født i Oslo, og bosatt i Namsos
antagelig kjenne igjen den kulturkløften av å være hjem, men ikke helt. Dermed kan man si at
Djebar ikke bare relaterer
fra en kultur som tiltrekker eller skremmer, men rører det universelle i en hver av oss. Les henne!
8