Stiklingen

Den islandske gutten Lobbi fikk lidenskapen med å dyrke roser inn med morsmelka. Selv i den karrige jorda på Island, klarte mora å dyrke frem de mest fantastiske blomster. Med tre sjeldne rose-stiklinger reiser han til en utfordrende jobb med å redde en forfallen berømt rosehage i et kloster i Europa. Han reiser fra sin ni måneder gamle datter, som ble resultatet av en kvelds bekjentskap. Etter å ha ankommet klosteret får han forespørsel fra barnets mor Anna, om å komme på besøk der med barnet. Hun skal studere genetikk og vil gjerne at faren skal passe på barnet imens. Han tar utfordringen, og hverdagen blir brått byttet ut med farsrollen og matlaging.

I franske medier blir boka kalt "en åpenbaring" og "årets litterære funn". Den ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Forfatteren Audur Ava Òlafsdòttir er en av Islands mest kjente populære forfattere. En bok for avslapping, med gode skildringer av personer og landskap, en "feel-good" roman.

7




Kommentar: Nydelig liten sak, men  ikke alle er enige, se: http://denboka.wordpress.com/2013/09/04/stiklingen-audur-ava-olafsdottir/

" De fleste av oss..."

Julie Otsuka er en av de få japanske forfattere som de norske forlagene har villet oversette i det siste. Det ser ut som om de har innsett hvor mye den japanske kulturen ( i denne tilfelle  i spedt amerikansk) kan bidra til litterære opplevelser her i landet.
I "Buddha på loftet"  beskriver forfatteren et ganske ukjent kapittel av USAs historie. Den består  først av den massive og velkomne immigrasjon av japanske arbeidere, deres daværende "familieforeninger", på tidlig 19-hundretallet, og en tilsynelatende integrering av etterkommerne. Den etterfølges av fornektelsen, tvunget eksil, interneringen og nærmest total forsvinningen av samme japanske befolkning, etter Pearl Harbo i 1941.
Tyve år beskrives kronologisk av kvinner som er "kjøpt brud": ankomst, tilpasning til ektefellen, tilpasning til arbeidet, tilpasning til de hvite, barnefødsel og oppdragelse, modne bekymringer, så ryktene om transportering, som fort blir en realitet.
Hver avsnitt i boken  begynner med " Noen av oss", "En av oss""Noen få av oss", "Noen få blant oss", "Noen av dem".Ved å velge å skrive en  slik kollektiv fortelling, skaper forfatteren et univers av nyanserte gjentakelser, og en leserytme som akselerer mot bristepunktet på slutten av fortellingen, som en bølge som bygger seg opp før den brister ved stranden.
Betyr det at  disse 20 årene bare var en bølge i.f.t Amerikas historie? Alt tyder på det: "Et år er gått, og nesten alle spor etter japanerne er visket bort fra byens overflate.[..]Det eneste vi vet, er at japanerne er et eller annet sted der ute, og at vi her i denne verden neppe noen ganger kommer å treffe dem igjen".
Hvis  å skrive er en kunst, er Julie Otsuka en stor kunstner, en fortellerkunstner!
8,5

Gammelmodig, men så raust!

Ulla-Lena Lundberg  har vært flere ganger nominert til Nordisk litteraturpris. Dette er ikke ensbetydende med kvalitet, men peker likevel på at forfatteren er ikke hvem son helst.
I boken "Is" vil leseren leve i fire år (og ca.400 sider) sammen med et lite øysamfunn på 1950-tallet. Det er ikke lett å unngå å sammenligne romanen med Roy Jakobsen sin "De usynlige" som også ble publisert i år: samme forståelse av skjebnen, samme fusjon med naturen uansett hva den utsetter en for,samme standhaftighet...
Der hvor Jakobsen antyder, beskriver Lundberg nidkjært små og større hendelser. Men forskjellen strekker seg lenger. Ved å velge et ungt prestepar som hovedpersoner, introduserer dessuten Lundberg et religiøs og reflekterende element, som ikke finnes hos Jakobsen. Dermed blir Guds gjerninger på jorden et fast inventar eller et bakteppe for hele samfunnets gjøremål. Det gir fortellingen en kraft som jeg husker fra S. Lagerlöf's Jerusalem. I så måte, føyer Lundberg seg til en lang skrivetradisjon, hvor en presis, enkel, nærmest dagligdagse uttrykksmåte, greier å gi leseren en leseopplevelse av svært høy kvalitet.
7,5

I skyggen av banyantreet.

Syv år gamle prinsesse Raami vokser opp i et palass med sine adelige foreldre i Kambodiga i 1975.
Deres liv blir snudd på hodet den dagen geriljagruppen Røde Khmer jager ut alle innbyggerne  fra sine hjem og ut på landsbygda, der de blir internert i arbeidsleirer for å omskoleres. Dette er en av de mest fullstendige sosiale omveltninger i moderne tid der ca. 2 mill. mennesker dør. Familier blir splittet, utsatt for vold, sultet og henrettet.
 Jeg sitter ikke bare igjen med denne tragiske hendelsen, men også de fine skildringene gjennom farens poetiske, fine formuleringer om historiene og mytene til det kambodsjanske folket.
 Mamma sier om oss: "Familien vår er som en bukett, der hver stilk og blomst er perfekt ordnet". Faren,  poeten sier: "Jeg skriver for å gi ordene vinger".
En meget sterk fortelling om frykt, slavearbeid, overlevelse, håp og kjærlighet sett gjennom et barns betraktninger. En fortelling om minnet av alle dem som ble brakt til taushet. Forfatteren Vaddy Ratner sier romanen er basert på hennes egne opplevelser under diktaturet.
9

Terningkast SEKS til Katie Kitamura og "Inn i skogene"!

Slikt bedømmer Adresseavisen den lille boken som lett kan oversees : " Språkkunst av edleste sort; en voldsom, skarp og vakker roman om en far, en sønn og en kvinne i et kolonialisert, ukjent land i opprør"
I litteraturen er det ganske banalt at en kvinne med tvilsom fortid blir en katalysator av onde krefter mellom to menn.  Men i denne boken bærer hun dessuten i seg alle tegn til total ødeleggelse" av et lokalsamfunn, er symbolet for en klasseordner som rakner fullstendig, og blir normen som hele boken refererer til. Likevel, får en nesten ikke vite hvordan hun ser ut, hvor hun kommer fra, eller hva hun egentlig vil, men samtidig får man et klart bilde av henne: for meg bør hun være spedbygd, skjødesløst kledd, litt svett,  litt Lolita.
Det samme gjelder andre protagonister og landskapet: for meg, utvikler historien seg utvilsomt  i Indokina, jeg kjenner fuktigheten, frykten og råskapen, jeg ser disse to mennene, samme høyde, samme ganglag, den ene rakrygget, mørnet av livet med blodskutte øyne, den andre litt pløsete, sky, med blikket rettet nedover.
Det er bare Marguerite Duras som etter min mening kan transportere så totalt en leser til et diktet univers av lukt, tårer, svette, aske og varme.... og derfor kan en trygt si at Kitamura tryller med ord, og fortjener all ros hun kan få.
8-9

Når lyset svinner

Forfatteren Eugen Ruge forteller her sin egen families historie, en fyldig familiesaga under øst-Tysklands kommunistregime. Besteforeldrene som er kommunister, vender tilbake til DDR fra sitt eksil i Mexico i 1950-årene. Sønnen Kurt som er taleren, professoren i familien, blir sendt til Sibir i ti år, for å ha kritisert det sovjetiske regime. Barnebarnet Aleksander klarer ikke å finne seg til rette i DDR, føler seg utestengt, en følelse av ikke å høre til, og rømmer til vesten. Her skildres politikk i tysk og europeisk etterkrigshistoie, drømmen om en bedre verden og oppbyggingen av den nye DDR-staten. Forfatteren bidrar med stor visdom og fortellerkunst, galant pakket inn i humoristiske vendinger.
Die Zeit sier dette er: Den store DDR_Buddenbrooksromanen"

8

En ny stemme trenger seg til!

Jeg har sjelden lest en så rå og likevel så poetisk bok, siden Kalevala.
I utgangspunktet er Jordmora av finske forfatteren Katja Kettu, en ganske klassisk konstruksjon med definerte tema og rammer.
Det meste foregår i en tysk fangeleir og i en øde vik i det finske Lappland i 1944-1945. Tre stemmer deler fortellingen mellom seg. Villøye, finsk-same selvlært jordmor, er hovedstemmen. Hennes stor kjærlighet, Johannes Angelhurst, middelmådig tysk SS-offiser med finsk mor, kommer av og til  til ordet som et kontrapunkt til Villøyes melodi. Som bakteppe, og i kursiv, leser vi brevene fra Brannfjes, kommunist og motstandsmann.
Villøye har forelsket seg hodestups i Johannes. Å oppnå hans kjærlighet blir en besettelse som skal styre hele fortellingen og hennes liv: "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet". For å være ham nær, blir hun en dødsengel i den tyske fangerleiren i Titovka, hvor hun foretar de mest grusomme inngrep på russiske fanger, og blir selv utsatt for det samme. Hun blir ydmyket og krenket på det groveste, men troen på den fullkomne kjærlighet forlater henne aldri. Villøye minner meg om noen prostituerte som jeg har truffet i litteraturen: alle har noe dyrisk over seg, de klamrer seg grovt til sin tro, og flyter i en religiøs magma som noen kanskje ville kalle ur-kvinneligheten.
Samtidig tolker hun seg selv som et offerlam på kjærlighetens alter, og hun oppfører seg deretter: kjærligheten unnskylder alt, og tåler alt. Så ekstremt er dette at jeg har ikke andre ord en "rått" for å beskrive hele boken.
Kekku brukker ordene som komponister bruker notene: "Å Johannes, min kjære rotekopp, armodsting fra tåkete myrer, du løfte på min jordiske vandring, du framtidig vandrer på lårstiene mine, du smekre befrukter". I så fall er Kekku til litteratur, det Stravinsky og Sibelius er til musikk!
7