En ny stemme trenger seg til!

Jeg har sjelden lest en så rå og likevel så poetisk bok, siden Kalevala.
I utgangspunktet er Jordmora av finske forfatteren Katja Kettu, en ganske klassisk konstruksjon med definerte tema og rammer.
Det meste foregår i en tysk fangeleir og i en øde vik i det finske Lappland i 1944-1945. Tre stemmer deler fortellingen mellom seg. Villøye, finsk-same selvlært jordmor, er hovedstemmen. Hennes stor kjærlighet, Johannes Angelhurst, middelmådig tysk SS-offiser med finsk mor, kommer av og til  til ordet som et kontrapunkt til Villøyes melodi. Som bakteppe, og i kursiv, leser vi brevene fra Brannfjes, kommunist og motstandsmann.
Villøye har forelsket seg hodestups i Johannes. Å oppnå hans kjærlighet blir en besettelse som skal styre hele fortellingen og hennes liv: "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet". For å være ham nær, blir hun en dødsengel i den tyske fangerleiren i Titovka, hvor hun foretar de mest grusomme inngrep på russiske fanger, og blir selv utsatt for det samme. Hun blir ydmyket og krenket på det groveste, men troen på den fullkomne kjærlighet forlater henne aldri. Villøye minner meg om noen prostituerte som jeg har truffet i litteraturen: alle har noe dyrisk over seg, de klamrer seg grovt til sin tro, og flyter i en religiøs magma som noen kanskje ville kalle ur-kvinneligheten.
Samtidig tolker hun seg selv som et offerlam på kjærlighetens alter, og hun oppfører seg deretter: kjærligheten unnskylder alt, og tåler alt. Så ekstremt er dette at jeg har ikke andre ord en "rått" for å beskrive hele boken.
Kekku brukker ordene som komponister bruker notene: "Å Johannes, min kjære rotekopp, armodsting fra tåkete myrer, du løfte på min jordiske vandring, du framtidig vandrer på lårstiene mine, du smekre befrukter". I så fall er Kekku til litteratur, det Stravinsky og Sibelius er til musikk!
7

Jeg er forbudt

Hvordan kunne noen slippe unna jødeforfølgelsen i Transilvania i 1939? Det er dette denne boka tar for seg i denne utrolige fengslende fortellingen, der reisen går til Paris og senere Brooklyn. Tre barn fra forskjellige familier blir viklet inn i hverandres liv, og vi får et innblikk i det jødiske liv og tro i det hasidiske samfunnet. Familiens forventninger er sterke og soleklare:"Vi har alltid visst at et ekteskap foreldrene våre kunne bifalle, ville bety at vi måtte forlate Paris og dens klokker." Bryter du reglene, blir du forbudt, altså utstøtt. Fire generasjoners liv under 300 sider, er ganske intenst, men forfatteren klarer å fenge en til siste slutt.
8

Før monsunen

Threes Anna har skrevet en nydelig bok.
India er landet av 1000 farger, og har bestandig hatt en egen tiltrekningskraft  på forfattere som elsker falmende glans. Denne boken er ingen unntak!  Hele det vanlige bakteppet er på plass: varmen, dufter, rester av kolonialismen, klubber, småligheter og storheter som gjemmer seg i ethvert individ.
Romanens oppbygging er også ganske tradisjonell: flere aktører krysser hverandres veier, og litt etter hvert flettes hver livshistorie med hverandre seg inn i et sterk tau som binder dem ubønnhørlig sammen.
Likevel greier forfatteren å fenge leseren: karakterene er troverdige og engasjerende, og fortellingen utvikler seg i et tempo som løfter leseren med seg. Dessuten tar forfatteren seg tid til å oppsøke andre temaer, som Burma-krigen eller barnearbeid, og unngår dermed å bli oppfattet som "skribent av dameromaner".
Uansett om det er tema, skrivekunst, eller India sin skyld, er det svært vanskelig å  lukke boken, før den er ferdiglest. At en bok etterlater seg et velvære, er absolutt ikke noe å fornekte seg!
7