Man velger ikke sin egen familie...

Det begynner som en skillingsvise: fattigdom i Oslo tidlig på 1900-tallet, en utslitt mor, en alkoholistert og voldelig far, 4 barn overlatt til seg selv.
Marmor  kunne, på biblioteket her, havne på reolen sammen med lettleste bygderomaner, for lettlest er jo boken!
Men Torill Brekke kan sitt fag.
Hun bruker fortellerstemmen til barnebarnet Carla for å nøste opp en familiesaga utenom det vanlige. Fra elendige levekår, foretar bestemor Gudny en sosial reise fra en falleferdig ettroms leilighet til det staselige huset med  mamorsøyler. Der gifter hun seg, tilpasser seg mer eller mindre, blir en ikke alt for god mor, og et hespetre av en bestemor.
Det viser seg at Carla samt de fleste av hennes etterkommere ikke har
det bestandig greit i sitt eget liv. Carla mimrer og graver i egen hukommelse. Hva har gått galt underveis, hvem er det sin feil, eller det noens feil i hele tatt? Det sies at nissen flytter bestandig med lasset.... Søylene var ikke av ekte marmor, og familiene som lever rundt dem, viser seg å være fullstendig disfunksjonnelle.
Lett å lese, men vanskelig å glemme,
7

Tilhørighet: en dyd av nødvendighet?

Maren Uthaug er ikke bare forfatter, men også en annerkjent blogger og tegner. Boken hennes "Sånn ble det" bærer et sterkt preg av selvbiografi: hun er halv dansk og halv norsksamisk som hovedpersonen i boken, som også bruker tegning som uttrykksmåte. Det barnet Kirsten var da hun het Risen og bodde i Norge greier ikke å tilpasse seg det A4 livet som stemoren vil inprente henne i. For det er bestemor Ahkku sine fortellinger om Lestadiusog de underjordiske alt for til stedet i barnets minner. Hun flykter i tegningene, i stillheten, til skjulet i hagen, og mistrives til de grader... Ville det hjelpe å komme tilbake "til røttene"? Dette får forblir et åpent spørsmål, men la oss si at virkeligheten stemmen skjelden med barndommens drømmer.
Den fortellingen vekker gjenkjenning hos som alle som lever et flerkulturelt liv, om ikke alltid i så ekstreme tilfeller.
Dessuten er boken skrevet uten omsvøp: Slik var det, sånn ble det! Uthaug skriver en like ren og minimalistisk tekst som hun tegnet sine striper, og det kler fortellingen!
8

Vi og minoritetene = Hva kom først av egget eller hønen?

Aina Basso har skrevet en bok om romanifolket i Norge, på en tid da Norge ikke visste noe om romenske minoritetene.  Likevel viser det seg at avskyet og ubehaget var ikke var mindre da enn nå.
"Finne ly", deles mellom to fortellerstemmer: Hanna søker ly fra det slitsomme livet på reisen,  fra tigging, sult og tukthuset. Johannes er yngste sønn på et småbruk i skogskanten, hvor hun søker ly. Han ydmykes stadig av storebror, har frynsete nerver, en alt for myk sjel, og forelsker seg i Hanna. Så langt er fortellingen svært tradisjonnell: jalusien og dramaet utvikler seg som forventet mot en tragisk slutt for alle parter.
Boken skiller seg  likevel ut fra uttallige bygderomaner av humse kvalitet, ved å vekke mange refleksjoner hos leseren. Hvorfor ble det slikt? Hvorfor kan ikke mennesket skille mellom fordommer og den enkeltes virkelighet? Hvorfor havner vi  med å misbrukes hverandres tillit så lett? Er det en del av menneskenes naturen å systematisk ødelegge det gode som finnes i enhver? En relasjoner mellom forskjellige kulturer så håpløst vanskelig? Er integreringen av minoriteter fullstendig umulig?
Forfatteren gir ingen svar, og jeg avsluttet boken ved å innse at det det skal så lite til for både å ødelegge eller bygge opp et medmenneske. Håpløs konklusjon? Si ikke det, les boken
 8

Jeg bekjenner/ Jaume Cabre

Jeg ble kjent med Jaume Cabre's (1947-) forfatterskap  via  boken "Stemmene fra Pamano" utgitt på norsk i 2009. Boken tok for seg borgerkrigen i Spania, og hvordan mennesker ble involvert i den, da og i ettertid. Boken var krevende, men lærerik og faktisk spennende.
I sin nyeste bok " Jeg bekjenner" utgitt i fjor (2014) ser det ut at forfatteren sikter til å skrive sin egen "gudommelig tragedie". Hovedpersonen Andreà Ardevol ser tilbake på et langt liv som språkforsker, musiker og psykisk mistilpasset i samfunnet han har levd i. På en intrikat måte, berører forfatteren omtrent alle de 7 dødssyndene  hvor  grådighet, hovmod og vrede har hovedroller. Han  appelerer til flere tidsepoker og deres repektive inferno, som alle,  mer eller mindre, er knyttet til Andreàs liv.
Litt etter hvert forstår leseren at Andreà presses til å fortelle mye innen en avmålt tid: han er redd for aldersforfall, og for å miste hukommelsen.
I steden for å la seg forvirre av en tekst som ofte virker usammenhengende, bør en huske at i hjernen passerer tusen tanker hulter til bulter i løpet av kort tid. Det er en magistral prestasjon av forfatteren å ta dette som utgangspunkt for sin egen skriveprosess.
Jeg vil anbefale andre lesere å la Andreàs beretning være den røde tråden i lesningen, og ta alle sidefortellinger som selvstendige noveller. Har dere lest Brødrene Karamazov, vil ikke romanen virke så tung i det hele tatt...
8

Vekk meg hvis jeg sover

Første bok av Eivind Hofstad Evjemo ( 1983-), er skrevet som en slags ettertidsdagbok. Det ser ut som at forfatteren / hovedpersonen har satt seg i ny og ne for å legge på papiret brokker av barndommen, litt etter hvert som de dukker opp i hukommelsen. Det virker troverdig for leseren, og forklarer også det usammenhengende forløpet i boken.  Flittig bruk av  pronomen "han" og "hun", gjengir godt hvordan et barn tenker: litt ditt, litt datt, ingen unødvendig presisjon.
Som ikke norskfødt, er det ikke så mye som vekker egne erindringer, men er du i det nostalgiske hjørnet, kan boken anbefales.
6

Ungdommens kritikerpris 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen har toppet mange lister over beste utenlandske romaner  mot slutten av 2014. Om det er fortjent, vil jeg neppe uttale meg om, men la oss si at boken er verdt å lese, og ikke bare av ungdommen! En voksen person vil her ofte erfare en "dejà vu", og dette på en lavmælt om ikke koselig måte. Hvis kunsten er å sette ord på allmene opplevelser eller drømmer betegner en god bok, er dette en god bok!
7

Fugletribunalet.

Fugletribunalet av Agnes Ravatn.

Fugletribunalet - en liten perle av en bok.

Når Allis oppsøker Sigurd i begynnelsen av boka, vet vi ingenting om hva som har hendt med disse to. Litt etter litt avdekkes historiene deres. Historien om disse to ensomme sjelene er skrevet på en lett og litt skummel måte. Det er et driv i historien, som gjør at en hele tiden må lese videre.

8.