Første bok av Eivind Hofstad Evjemo ( 1983-), er skrevet som en slags ettertidsdagbok. Det ser ut som at forfatteren / hovedpersonen har satt seg i ny og ne for å legge på papiret brokker av barndommen, litt etter hvert som de dukker opp i hukommelsen. Det virker troverdig for leseren, og forklarer også det usammenhengende forløpet i boken. Flittig bruk av pronomen "han" og "hun", gjengir godt hvordan et barn tenker: litt ditt, litt datt, ingen unødvendig presisjon.Som ikke norskfødt, er det ikke så mye som vekker egne erindringer, men er du i det nostalgiske hjørnet, kan boken anbefales.
6
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar