Jeg har nettopp avsluttet de to første bind i Jón Kalman Stefánsson trilogi : "Himmelrike og helvete" og "Englenes sorg". Siste bind "Menneskets hjerte" fryder jeg meg allerede til å lese!Vi er på Island for ca. 100 år siden: det er kaldt, forferdelig kaldt på havet i 1.bind, på fjellet i 2. bind.Tross den ugjestmildheten som rammer inn fortellingen, syder den av hjertevarme og poesi.
Det er de døde som forteller om en en svunnet tid, som et greskt kor i antikkens tragedier. De snakker om armod, annerledeshet, barske menn og selvoffrende kvinner, om ære og fall, med ord som er så mektige at nesten hver side kan tilby et sitat som leseren kan gjøre til sitt.
"...Slik er det, mye lys skaper dype skygger, en stor lykke har sitt motstykke et eller annet sted i en stor ulykke, og menneskets lykke ser ut til å være dømt til å danse på en knivsegg.."
"...Mannen dør dersom du tar brødet fra ham, men uten drømmer visner han. Det som betyr noe, er sjelden komplisert, og likevel er vi nødt til å dø for å komme frem til en slik selvfølgelig konklusjon..."
"Det finnes bøker som underholder deg, men som ikke berører noe i ditt innerste. Så er de andre som får deg til å tvile, som gir deg håp, utvider verden og sannsynligvis gjør deg kjent med avgrunnen. Noen bøker betyr noe, andre underholder deg..."
Uten tvil, tilhører bøkene til Stefánsson den første kategorien. Forfatteren har flere ganger vært nominert til Nordisk litteraturpris, og det er en blodig urett at han hittil ikke har fått den. Som en garvet leser kommenterte, mestrer Stefánsson en kunst av Nobelpriskvalitet. Så la ham ikke være upåaktet og løp til biblioteket...
10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar