Er Elisabeth virkelig borte?

Maud er godt over 80 år. Hun bor hjemme, med hjelp fra datteren og sosiale tjenester. Maud er vennine med Elisabeth, og er "litt" glemsk.
Maud grubler mye. To spørsmål dukker stadig fram: hvilken jord egner seg best til å dyrke squash, og hvor er Elisabeth forsvunnet. Hun er nemlig ikke hjemme lenger!
Etter beste evne, forsøker Maud å løse begge gåter, selv om de virker ganske fjerne fra hverandre.
Romanen gir delvis svar, men den er ikke en kriminalfortelling, selv om den markedsføres som sådan.
Den er tvert imot en dyptpløyende analyse av demens, sett både fra hun som rammes og hennes omgivelser.
Det har virkelig skjedd en forsvinning i Mauds barndom, der hukommelsen fremdeles er til å stole på. Mauds erindringer veves sammen med nåtiden for å skape en detaljert og realistisk beskrivelse av en sykdom som rammer flere og flere.
Ved endt lesing, står jeg igjen med en egen gåte: " Hvordan ble det mulig å fange meg med et så dystert tema, gi meg så mange verdifulle informasjoner, og det fra en så ung skibent som Emma Healey?"
Det navnet skal jeg følge med argusøyne i framtiden, og jeg skal satse på å kjøpe flere av hennes bøker.
8

Moogli fra Michigan

"Homo homini lupus est".
Hvis det er slikt som det gamle ordspråket vil det til at mennesker oppfører seg som ulver mot hverandre, vokser sannelig Margo som en ulvunge. Hun er en Moogli med mange Shere Khan, og kanskje en god Ballo til slutt!
I en avkrok av Michigan, er teenåringen besatt av skyting, jakt og fiske: ikke så annerledes enn tvillingssøstrene som skaper p.t. store bølger på sosiale media.
Hun søker likevel etter det menneskelig i den barske naturen, blandt tøffe og selvopptatte mennesker. Her gjelder det å overleve for alle som en: "det er vanskelig nok å finne ut hvordan en skal leve...uten å bekymre se for hva faen som er normalt. Dette normale livet ditt kan du ha for deg selv."

Naturen er "hovedpersonen" i den romanen. Lesningen kunne derfor bli langsom ved å følge naturens rytme, dens gaver og feller. Men i det miljøet lever også et persongalleri, brautende, krevende, og til tider ufordragelige. Kunststykket i denne romanen er dermed at forfatteren bruker motsetningene og kontrastene mellom de 2 polene for å skape en annerledes og svært fengende fortelling som anbefales sterkt.
7

Naboens sønn.

Naboens sønn av : Dror Mishani.

Israelsk krim.

En imponerende og lavmælt kriminalfortelling. Ingen vold, skyting eller slagsmål. Handlingen er lagt til en forstad til Tel Aviv. Her blir vi kjent med politietterforsker Avraham Avraham. En dag kommer ikke 16-år gamle Ofer hjem fra skolen og Avraham tar feil når han forsikrer moren om at gutten snart dukker opp igjen. Jo bedre han lærer Ofer å kjenne, jo lengre bort fra sannheten kommer han. Les boka og bli kjent med Avraham og den overraskende slutten på historien.

9.

Man velger ikke sin egen familie...

Det begynner som en skillingsvise: fattigdom i Oslo tidlig på 1900-tallet, en utslitt mor, en alkoholistert og voldelig far, 4 barn overlatt til seg selv.
Marmor  kunne, på biblioteket her, havne på reolen sammen med lettleste bygderomaner, for lettlest er jo boken!
Men Torill Brekke kan sitt fag.
Hun bruker fortellerstemmen til barnebarnet Carla for å nøste opp en familiesaga utenom det vanlige. Fra elendige levekår, foretar bestemor Gudny en sosial reise fra en falleferdig ettroms leilighet til det staselige huset med  mamorsøyler. Der gifter hun seg, tilpasser seg mer eller mindre, blir en ikke alt for god mor, og et hespetre av en bestemor.
Det viser seg at Carla samt de fleste av hennes etterkommere ikke har
det bestandig greit i sitt eget liv. Carla mimrer og graver i egen hukommelse. Hva har gått galt underveis, hvem er det sin feil, eller det noens feil i hele tatt? Det sies at nissen flytter bestandig med lasset.... Søylene var ikke av ekte marmor, og familiene som lever rundt dem, viser seg å være fullstendig disfunksjonnelle.
Lett å lese, men vanskelig å glemme,
7

Tilhørighet: en dyd av nødvendighet?

Maren Uthaug er ikke bare forfatter, men også en annerkjent blogger og tegner. Boken hennes "Sånn ble det" bærer et sterkt preg av selvbiografi: hun er halv dansk og halv norsksamisk som hovedpersonen i boken, som også bruker tegning som uttrykksmåte. Det barnet Kirsten var da hun het Risen og bodde i Norge greier ikke å tilpasse seg det A4 livet som stemoren vil inprente henne i. For det er bestemor Ahkku sine fortellinger om Lestadiusog de underjordiske alt for til stedet i barnets minner. Hun flykter i tegningene, i stillheten, til skjulet i hagen, og mistrives til de grader... Ville det hjelpe å komme tilbake "til røttene"? Dette får forblir et åpent spørsmål, men la oss si at virkeligheten stemmen skjelden med barndommens drømmer.
Den fortellingen vekker gjenkjenning hos som alle som lever et flerkulturelt liv, om ikke alltid i så ekstreme tilfeller.
Dessuten er boken skrevet uten omsvøp: Slik var det, sånn ble det! Uthaug skriver en like ren og minimalistisk tekst som hun tegnet sine striper, og det kler fortellingen!
8

Vi og minoritetene = Hva kom først av egget eller hønen?

Aina Basso har skrevet en bok om romanifolket i Norge, på en tid da Norge ikke visste noe om romenske minoritetene.  Likevel viser det seg at avskyet og ubehaget var ikke var mindre da enn nå.
"Finne ly", deles mellom to fortellerstemmer: Hanna søker ly fra det slitsomme livet på reisen,  fra tigging, sult og tukthuset. Johannes er yngste sønn på et småbruk i skogskanten, hvor hun søker ly. Han ydmykes stadig av storebror, har frynsete nerver, en alt for myk sjel, og forelsker seg i Hanna. Så langt er fortellingen svært tradisjonnell: jalusien og dramaet utvikler seg som forventet mot en tragisk slutt for alle parter.
Boken skiller seg  likevel ut fra uttallige bygderomaner av humse kvalitet, ved å vekke mange refleksjoner hos leseren. Hvorfor ble det slikt? Hvorfor kan ikke mennesket skille mellom fordommer og den enkeltes virkelighet? Hvorfor havner vi  med å misbrukes hverandres tillit så lett? Er det en del av menneskenes naturen å systematisk ødelegge det gode som finnes i enhver? En relasjoner mellom forskjellige kulturer så håpløst vanskelig? Er integreringen av minoriteter fullstendig umulig?
Forfatteren gir ingen svar, og jeg avsluttet boken ved å innse at det det skal så lite til for både å ødelegge eller bygge opp et medmenneske. Håpløs konklusjon? Si ikke det, les boken
 8

Jeg bekjenner/ Jaume Cabre

Jeg ble kjent med Jaume Cabre's (1947-) forfatterskap  via  boken "Stemmene fra Pamano" utgitt på norsk i 2009. Boken tok for seg borgerkrigen i Spania, og hvordan mennesker ble involvert i den, da og i ettertid. Boken var krevende, men lærerik og faktisk spennende.
I sin nyeste bok " Jeg bekjenner" utgitt i fjor (2014) ser det ut at forfatteren sikter til å skrive sin egen "gudommelig tragedie". Hovedpersonen Andreà Ardevol ser tilbake på et langt liv som språkforsker, musiker og psykisk mistilpasset i samfunnet han har levd i. På en intrikat måte, berører forfatteren omtrent alle de 7 dødssyndene  hvor  grådighet, hovmod og vrede har hovedroller. Han  appelerer til flere tidsepoker og deres repektive inferno, som alle,  mer eller mindre, er knyttet til Andreàs liv.
Litt etter hvert forstår leseren at Andreà presses til å fortelle mye innen en avmålt tid: han er redd for aldersforfall, og for å miste hukommelsen.
I steden for å la seg forvirre av en tekst som ofte virker usammenhengende, bør en huske at i hjernen passerer tusen tanker hulter til bulter i løpet av kort tid. Det er en magistral prestasjon av forfatteren å ta dette som utgangspunkt for sin egen skriveprosess.
Jeg vil anbefale andre lesere å la Andreàs beretning være den røde tråden i lesningen, og ta alle sidefortellinger som selvstendige noveller. Har dere lest Brødrene Karamazov, vil ikke romanen virke så tung i det hele tatt...
8