Bastarden fra Istanbul

Mest kjent turkisk forfatter i Norge er selvfølgelig Orhan Pamuk, Nobelprisvinner i litteratur i 2006. Her kommer en mindre kjent forfatter, dog like annerkjent og "maltraktert" i hjemlandet.
Bastarden fra Istanbul av Elif Shafak (1971-) er såvidt meg kjent eneste bok av hennes forfatterskapet oversatt til norsk.

Hun tar opp samme tema som Pamuk: kjærligheten til verdensbyen Istanbul, rivningen mellom Europa og Asia, og tvilen i valg av samfunnsutviklig angående islamsk og mer verdslige verdier. Hennes måte å skrive på er likevel helt annerledes: hvor Pamuk virker dyster og tung å følge med, bruker Shafak humor og karikert beskrivelse, nærmest grotesk.
Hovedanliggende for boken er likevel den dårlige samvittigheten som gnager på det tyrkiske folket. Etter fallet av det ottomanske riket (ca. 1915), krevdre sekulariseringsprosessen mye undertrykkelse, bl.a. av kurderne og i særdeleshet av armenerne.
Hun fokuserer derfor på mytene om hverandre som forfølgerne og forfulgte har utviklet med tiden. Hun prøver å "stikke hull i ballongen" for å nærme seg et mer nyansert bilde.
Tyrkia er en varm potet i geopolitisk sammenheng. Dette er en roman som kan leses som en innføring i dagens situasjon der.

Den er lettleselig, underholdende og skrevet med hjertet.

Om forfatteren (engelsk)
7

Der lyset slipper inn av Gabriel Michael Vosgraff Moro

Lurer på hvem forfatteren av denne boka er. Forfatteren heter det samme som hovedpersonen i boka. Men handlingen er lagt til 1524, så det kan jo umulig være en selvbiografi. Må undersøke den saken litt videre.

Handlingen er som sagt lagt til 1524 og Venezia. Her er det sjøliv og handel. Opprettelse av det første jødekvartalet.. Homofil kjærlighet og sjalusi. Rikdom og fallitt.
Hovedpersonene er Don Gabriel Moro og dvergen Tadizo. Etter et forlis, redder Tadizo sjøkapteinen Moro, og som takk blir dvergen tatt inn i varmen av Don Gabriel. Tadizo blir Don Gabriels læregutt og tjener.
Spennende bok, fortalt av dvergen Tadizo på hans dødsleie.

P.s. Har oppdaget at både forfatteren og hovedpersonen er ekte, de er fjerne slektninger.
Les om forfatteren her.
6

Brudereisen

Likte du "Øya" og "Hjemkomsten" av Victoria Hislop, her er boken for deg.

Marieke van der Pol, nederlansk forfatter, har skrevet en frodig bok som er vanskelig å legge fra seg. I motsetning til Hislop, skriver hun god litteratur også språk- og konstruksjonsmessig. Hislop skriver det jeg ville kalle "dameblad-romaner" med ganske flate fortellinger som begynner med A og slutter med Å. Marieke van der Pol balanserer fortellingen sin mye nøyere: mellom fortid og nåtid, mellom de forskjellige fortellerstemmer, og mellom hovedpersonene og bi-figurene. Dette gir en lesing som ikke bare er fengende, men som også inkluderer oss lesere mye mer.

3 kvinner + Mannen = 4 skjebner uungåelig knyttet med hverandre. Med en slik plott og så rik fortellerkunst hadde forfatteren fortjent mye større oppmerksomhet. Tar du deg bryet å gi henne en like stor sjanse som til Hislop, vil du ikke angre.

8

Petropolis

"From a fearful height, a wandering light,
but does a star glitter like this, crying?
Transparent star, wandering light
your brother, Petropolis, is dying.
From a fearful height, earthly dreams are alight,
and a green star is crying.
Oh star, if you are the brother of water and light,
your brother, Petropolis, is dying.
A monstrous ship, from a fearful height,
is rushing on, spreading its wings, flying.
Green star, in beautiful poverty,
your brother, Petropolis, is dying.
Transparent spring has broken, above the black Neva’s hiss
the wax of immortality is liquefying.
Oh if you are star – your city, Petropolis,
your brother, Petropolis, is dying." Osip Emilevich Mandelstam (1891-1938)

Nærmest gjennom hele boken, har jeg lurt på hvorfor forfatteren har valgt en slik tittel. Jeg visste jo at Petropolis er en by i Mexico, men det stemte dårlig med Sibir og post-stalinismen som er rammer for fortellingen. Men endelig på siden 370 fant jeg forklaringen i sitatet fra dikteren Mandelstam. Da falt alle brikkene på plass.

Sacha Goldberg må billedlig død mange ganger før leseren kan ane en forløsning i livet til den ukuelig jenta. Hun må bryte opp med sin mors forventninger for henne, med et land som ikke har plass for en slik som henne, med en kultur som det ikke lenger finnes forståelse for, med et talent som hun ikke greier å forvalte, osv.

Historien er likevel svært troverdig. Enhver som har måttet bryne seg mot et nytt språk, et nytt land, og dø fra det man betraktet som de faste rammer i eget liv, vil kjenne seg igjen mer eller mindre i Sachas sinne og trass. Dette er interessant nok, men det som har fenget meg mest i boken, er beskrivelsen av et utdøende samfunn. Det finnes mange av dem i verden forøvrig, og menneskene de består av, bør alle finne ut hvordan overleve på randen av intetgjørelsen. Gjennom Sacha's til dels groteske søken, vekker forfatteren mange tanker: hva skulle jeg ha gjort om jeg hadde vært henne?

Romanen er ikke så lett å forlate, den er skrevet som et epos, og har driv tvers gjennom hele fortellingen, men i tillegg til underholdning byr den på refleksjoner som det er verdt å stoppe litt ved.

7

Ultranova

"Mektig. Imponerende" The Guardian

Filmen er laget og produsert hjemme i Belgia, har sanket mange internasjonale priser, og er omtalt på en rekke nettsteder.

På vårt biblioteket, anstrenger vi oss å finne kvalitetsfilmer som ikke nødvendigvis er kassasuksesser, men som kan utvide lånerens horisonter. Valget å kjøpe Utranova falt derfor ganske lett! Men jeg kjente ikke igjen landet mitt, jeg kjente ikke igjen den motløsheten som syder i hvert bilde, hvert ord... Det er et land som ikke finnes, mennesker som knapt lever, historien som ikke forløses. Trist, trist som.... "Ultranova" minner om "Offeret" av A. Tarkovskij, som også finnes på biblioteket: langsom fortelling, ingenmannsland, usagte ord og tunge tanker, men i dette tilfelle, finnes det dessverre enda færre momenter å ankre til. Etter å ha sett filmen, husket jeg en tenåringsflyktning fra Sri Lanka som sa til meg " Hva er det med dere, som har alt, og aldri har glede?" Ja, hva er det regissøren vil bevise? Ikke vet jeg, men jeg ble ikke klokere av å ha sett filmen.
5

Operasjon Isbjørn

Ikke vet jeg om forsvaret og politiet har grunn til å være bekymret, men en del kritiske underholdning setter nå troverdigheten deres i tvil. Jeg tenker bl.a. på "Forbrytelse II" som går på NRK, og "Operasjon Isbjørn" til Eirik Wekre som kom ut for noen uker siden. I begge er forsvaret og politiet presentert som noe helt annet enn troverdige og redelige. Etter å ha lest boken, og, om det finnes en fnugg av sannheten i fortellingen, vil mange tenke at det er så mye vi ikke vet!
Etterforskeren Hege Tønnesen blir dratt i et heksebol av konflikter og skjulte agenda i begge organer. Dette gir oss en en svært underholdende spenningsroman. Med heltinnen reiser vi fra Hedmark til Svalbard, vi treffer mange gjenkjennelige og velbeskrevet karakterer, og vi balanserer mellom motløsheten og iveren. Det er spennende, men samtidig sitter jeg med en følelse av ha fått litt for mye av det gode for at det skal være sant: hadde jeg vært Hege T. hadde jeg ligget på sykehus i uhelbredelig koma siden side 100. Om forfatteren vil blunke litt til leseren["Dette er bare noe jeg har funnet på!" ] eller ikke, synes jeg det ødelegger litt det generelle inntrykket om boken.
6

Ildens øye

Jeg fikk sans for Jorun Thørrings kriminal litteratur da jeg leste Glassdukkene. I hennes nyeste bok, treffer vi igjen den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han er som alltid bekymret for sin voksende sønn, og oppfyller mer og mer de samiske klisjéene som hører til en slik "helt". Det var derfor fornøyelig å lese om hans steben når han står i klem mellom en yngre nymfoman, og et voksende forhold til en god vennine.

Tromsøs bybrann i 1969 er grunnlaget for fortellingen. Allerede midt i boken hadde jeg funnet skurken, så måtte jeg revurdere litt, men til slutt hadde jeg gjettet rett! En grei underholdningsbok, men langt ifra nyskapende i genren.

6